Salme 113 ‒ Velsignet være Herrens navn

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Alle Herrens tjenere,
                lovpris Herrens navn.
  2 Velsignet være Herrens navn,
                fra nå av og til evig tid.
  3 Fra soloppgang til soleglad
                høylovet Herrens navn.

  4 Høyt over alle folk står han,
                Herrens ære er himmelhøy.
  5 Hvem er som Herren, vår Gud,
                i himmel og på jord?
  6 Hvis trone i det høye står,
                som ser til dypest dyp,

  7 som reiser arming opp av støv,
                fra sølen fattig mann,
  8 og benker ham ved fyrsters bord,
                blant stormenn i sitt folk.
  9 Lar barnløs hustru sitte glad
                som mor for sønneflokk.

Salme 113 klassifiseres som en lovsang. Den er en hallel-salme (se kommentaren nedenfor). Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Noen bibler, tidebønner og bøker om salmene har andre salmer som forvirrende nok også får nummer 113. Det står mer om det i kommentaren til salme 114.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i første vesper til søndag i uke 3, altså lørdag på kveld. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på søndag.

Den første hallel-salmen

Nå skal vi gjøre noe som kan virke overraskende: Vi må nemlig se på noe som ikke står i salme 113. Vel, egentlig står det der, men bare ikke i versjonen fra TIDEBØNNENE, som er gjengitt ovenfor. Ser vi i en vanlig Bibel, vil vi oppdage at salmen begynner og slutter med ordet halleluja. Akkurat det er meningsfullt både for å forstå plasseringen av salme 113 i Salmenes bok og for å oppleve den begeistringen som denne fine lovsangen formidler. Hele salmen er som et eneste stort halleluja.

Ofte tenker vi kanskje ikke over hva halleluja (eller «alleluja», som det av og til skrives) egentlig betyr, for det er blitt et vanlig uttrykk for jubel, til og med i helt sekulære sammenhenger. Det hebraiske ordet er antakelig sammensatt av halelu (bydeform av hillel, «å lovprise») og jah (en kortform for Jahve, det gudsnavnet som Moses fikk vite ved den brennende busken [2 Mos 3:14]). Halleluja! betyr altså «lovpris Gud!». Når derfor en ikke-troende i begeistring over ett eller annet roper «alleluja», så er det artig å vite at de egentlig uttrykker noe som er dypt religiøst.

Halleluja! ‒ slik åpner altså salme 113, som er den første av en sekvens av seks lovprisningssalmer, hallel-salmene 113‒118. Disse salmene ble brukt ved flere av de jødiske høytidene, blant annet i påsken og ved løvhyttefesten. Mange kaller dem de egyptiske hallelsalmene for å skille dem fra andre salmer som også betegnes med hallel (det står mer om dette i et innledningskapittel). De kalles «egyptiske» fordi de bl.a. ble sunget under påskemåltidet, som var et rituelt minne om det måltidet som innledet jødefolkets utvandring fra Egypt [2 Mos 12]. Det ikke uten grunn at den neste hallelsalmen, salme 114, dreier seg om akkurat det: Da Israel fór ut av Egyptens land.

For oss kristne er det spesielt interessant at de to første hallelsalmene (altså 113 og 114) ble sunget før familiens påskemåltid og de andre fire etter at man hadde spist. Det var akkurat dette Jesus gjorde sammen med apostlene ved det siste nattverdsmåltidet: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget [Matt 26:30; Mark 14:26]. Det er fint å tenke på det når vi ber salme 113 og de andre fem salmene i hallel-gruppen, som alle blir brukt i laudes og vesper, på ulike dager.

Salme 113 har en enkel struktur med tre deler, som hver har tre vers.

1. Lovpris Herrens navn! [vv 1‒3]

Salmen starter med en sterk oppfordring til å lovprise Herrens navn. Legg merke til at ordene Herrens navn brukes i alle tre første versene. Det er som om salmisten gjentar dem for å være sikker på at vi oppfatter hva som er salmens tema.

Hvorfor Herrens navn? Er det ikke nok å lovprise Herren? Forklaringen er at etter jødisk tankegang betegner en persons navn personen selv, så lovsangen skal gjelde Jahve, ikke bare navnet (se kommentaren til salme 135).

Når det er Herrens tjenere som oppfordres til denne lovprisningen [v 1], henviser salmisten antakelig til Tempelets kultiske personale. Enhver som bruker salmen i bønn, gjør imidlertid også en tjeneste for Gud, så vi kan uten videre ta denne oppfordringen til oss selv.

Lovprisningen skal skje hele dagen [v 3] og i all evighet [v 2]. Det minner oss om Paulus, som sier noe lignende; han oppfordrer oss flere ganger til å be uavbrutt [1 Tess 5:16‒18; jf. Rom 12:12 og Kol 4:2]. Det kan oppleves som et urimelig krav for oss, som er travle med alskens gjøremål, å skulle fylle dagene med bønn. Mye kunne ha blitt skrevet om dette problemet (og mange andre har gjort nettopp det), men her nøyer vi oss med å se på to momenter.

1) For det første er ikke «bønn» utelukkende å henvende seg til Gud med ord, eller i stillhet å være sammen med Gud i bibellesning, meditasjon og kontemplasjon. En gammel dominikaner som hele dagen passet klosterets sentralbord, illustrerer det godt. Da jeg en gang spurte ham om ikke det var en nokså kjedelig og innholdstom aktivitet, svarte han: «Hver gang telefonen ringer, tar jeg den til Guds ære.» Så ble også denne handlingen en bønn. Slik kan vi også vie våre daglige aktiviteter til Gud, slik at de blir en bønn i handling. Hvorfor ikke starte dagen med denne fine morgenbønnen?

Vi ber deg, Herre,
la din Ånd vekke oss til vår gjerning
og ledsage oss med sin hjelp,
så alle våre aktiviteter må utgå fra deg,
bæres av deg og fullendes i deg.
Ved Kristus, vår Herre. Amen.

2) Det er imidlertid også en annen viktig dimensjon ved det å be uavbrutt, den kollektive dimensjonen. Husk at over hele verden finnes det mange som ber til Gud akkurat nå. Det er særlig tydelig i kirkens bruk av tidebønner, et bønnens nettverk som dekker hele jordens overflate, til enhver tid. Når vi derfor ber salme 113 og de andre tekstene i Salmenes bok, deltar vi i dette fellesskapet. Da utøver vi en av våre funksjoner i De helliges samfunn. Når vi ber tidebønner, kan vi være oss bevisst at det ikke er ensom handling. Selv om vi ber alene, er vi med i en skare, som er en forsmak på den paradisiske lovprisningen:

Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. [Åp 7:9]

Etter salmens innledende oppfordring til å lovprise Jahve, kommer begrunnelsen for hvor det er så viktig. Resten av salmen dreier seg om det.

2. Herrens høyhet [vv 4‒6]

Disse tre versene forteller oss at Herren er over alt det skapte, ikke bare over jorden og menneskene på den, men enda mer: hans herlighet er høyere enn himmelen [v 4, her sitert fra Bibelen 2011]. Gud er utenfor og ovenfor alt hva vi mennesker kan forestille oss i tid og rom, eller sagt med et mer teknisk begrep: Jahve er transcendent [Solberg 2010].

Vi kunne kanskje tro at denne høyheten betyr at Gud er fjern, men det er ikke tilfelle. Jahve er riktignok en Gud som skjuler seg [Jes 45:15], men fordi han er den allmektige og allvitende Skaper, er det skapte ikke skjult for ham. Han er riktignok transcendent, men vår virkelighet er transparent for Gud. Det er dette salmisten poetisk uttrykker ved å skrive at selv om Herrens trone i det høye står, kan han se til dypest dyp [v 6].

3. En nær og kjærlig Gud [vv 7‒9]

Gud ikke bare ser vår virkelighet, han er oss nær og hjelper oss. Det leser vi i salmens tre siste vers. Der hører vi at den fattige løftes fra støv og søle opp til samfunnets toppskikt, og at den barnløse kvinnen blir fruktbar. Likheten med tilsvarende utsagn i Hannas og Marias lovsanger er slående [1 Sam 2:1‒10 og Luk 1:46‒55].

Vi må også legge merke til hvordan salmisten ‒ som den store poeten han er ‒ utnytter likheten og forskjellen i salmens midtre og siste avsnitt: Selv er Herren opphøyet [vv 4‒6], og han opphøyer mennesker som trenger hjelp [vv 7‒9].

Jesus Kristus er Herre

Det er også mulig å be salme 113 på en helt annen måte; vi kan ha Jesus Kristus i tankene. Vi kan lese denne gamle teksten med nytestamentlige briller og lovprise Guds sønn som ble et menneske, å be den i lys av inkarnasjonens mysterium. Da kan salmen bli en lovsang om Kristi himmelske hellighet [vv 1‒6a], om hans «fornedrelse» [v 6b] og omsorg for de fattige, uføre og ulykkelige [vv 7‒9].

Ber vi salme 113 på denne måten, kan vi ha som mentalt bakteppe den inkarnasjons-hymnen som Paulus skrev i brevet til menigheten i Filippi [Fil 2:6‒11]. Da ser vi at denne hymnen har paralleller til alle motivene vi fant i salme 113: Lovprisning av Kristi hellige navn, at hans ære er himmelhøy og at å bli menneske var en fornedrelse til dypest dyp. Paulus’ hymne blir brukt i søndagenes første vesper, altså på lørdagskveldene, der hvor også salme 113 har sin plass. Her er teksten fra Bibelen 2011 (parentesene henviser til parallellene i salme 113):

Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov å være Gud lik,
   [jf. vv 4‒5]
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden,
ja, døden på korset.
   [jf. vv 6‒9]
Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet over alle navn.
I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!    [jf. vv 1‒3]

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme113

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼