Salme 114 ‒ Da Israel fór ut av Egyptens land

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Da Israel fór ut av Egyptens land,
                da Jakobs ætt forlot det stammende folk,
  2 ble Juda Herrens helligdom,
                og Israel hans kongerike.
  3 Og havet så det og rømte bort,
                og Jordan snudde og rant tilbake.
  4 Da bykset fjellene som unge værer
                og haugene hoppet som lam.
  5 Hva går av deg at du rømmer, hav,
                og du, Jordan, at du går tilbake?
  6 Hvorfor bykser dere som værer, fjell?
                Hvorfor hopper dere som lam, dere hauger?
  7 For Herrens åsyn skjelv, du jord,
                og bev for Jakobs Gud i age.
  8 Han som forvandler fjell til vann,
                den hårde sten til klare kilder.

Salme 114 klassifiseres som en lovsang. Den er en hallel-salme (se kommentaren til salme 113). Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

I den gamle oversettelsen av Det gamle testamentet til gresk [Septuaginta] var salmene 114 og 115 én salme (salme 113 i Septuagintas nummerering). Det samme gjelder den latinske utgaven [Vulgata], som fulgte Septuagintas inndeling. Dette kan lett forvirre oss. For eksempel finner man ikke salmene 114 og 115 når man leser salmekommentarene til de forrige to pavene; der benevnes salmene henholdsvis 113A og 113B [John Paul II & Benedict XVI 2006:26‒29,88‒91]. Se også kapittel om salmenummer.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i andre vesper på søndag i uke 1. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på mandag.

Det som fanger oppmerksomheten i denne salmen, er den sprelske poesien. Har noen støtt på et hav som rømmer og en elv som renner baklengs? Eller fjell og hauger som bykser og hopper? Hva med stein som forvandles til vann?

Bare gøyal poesi? Nei, selvsagt ikke. Salmen er egentlig dypt alvorlig. Den er et fint uttrykk for israelittenes spiritualitet, for deres gudsfrykt og tillit: I den aktuelle livssituasjonen, i nåtiden, gir minnene om Guds veldige gjerninger i fortiden håp for fremtiden. Han vil utvilsomt også hjelpe folket i kommende tider. Dette er en sang om fortid og fremtid, om erindring og tillit.

Legg også merke til at salmen ikke egentlig henvender seg til Gud. Salmistens henvender seg til folket; hans intensjon er at denne festlige salmen skal inspirere folket til lovprisning.

Israelittene var et folk som hadde opplevd mye vondt. En gang var de slaver i Egypt, og mange århundrer senere levde de i et babylonsk fangenskap. Men Gud kom dem til hjelp. Deres kjæreste minne var at Gud ledet dem fra Egypt gjennom ørkenen til det lovede landet. Salmen gjenkaller minnet om det i de to første versene. De krysset på mirakuløst vis først Sivsjøen, også kalt «Rødehavet», og senere Jordan-elven: Og havet så det og rømte bort, og Jordan snudde og rant tilbake [v 3]. Underveis i den golde ørkenen sørget Jahve både for drikke ‒ Han som forvandler fjell til vann [v 8] ‒ og føde, altså manna. Salmen henviser også til den avgjørende hendelsen ved Sinai-fjellet, hvor Jahve møtte folket i uvær og jordskjelv ‒ Da bykset fjellene som unge værer [v 4] ‒ for å gi dem loven og å slutte en pakt med dem.

Vi kan forestille oss folket i Tempelet som med begeistring synger denne salmen om den hjelpende Gud. Det kan vi også gjøre! Vi kan synge den i lys av Kristi frelsesgjerning. Kanskje det var salme 114 Paulus hadde i tankene han skrev dette:

Jeg vil at dere skal vite dette, søsken: Våre fedre i ørkenen var alle under skyen, og alle gikk de gjennom havet. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus. [1 Kor 10:1‒4]

Vi har ikke bare tillit til at Gud hjelper her og nå, vi har et håp med evighetsperspektiv. Det var slik dominikanerpater Arnfinn Haram leste salme 114:

Døden er ikkje Guds modus. Berre livet. Døden er ein skugge, ein episode, ein unntakstilstand. Kristi oppstode var ikkje berre for menneska si skuld, men for heile skaparverket. Difor «rømer» sjøen, Jordan «renn tilbake», fjella «hoppar» – alt er på styr og går ut av sitt gode skinn – av ei gysande og ufatteleg glede fordi Gud har gripe inn og frelst folket sitt or Faraos hær og hand! Guds menneske, Guds barn, har naturen på si side; elementa, ver og vind, ljos og mørkre er dine vener og samverkar med deg i det kallet du har, i det du skal gjennomleve i dag.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme114

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼