▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Ikke oss, Herre, men ditt navn tilkommer ære
                for din miskunns og trofasthets skyld.
  2 Hvorfor skal folkene si:
                «Hvor er deres Gud»?

  3 Vår Gud er i himmelen,
                alt det han vil, det gjør han.
  4 Folkenes guder er gull og sølv,
                et verk av menneskehender.
  5 De har munn, men taler ikke,
                øyne, men kan ikke se.
  6 De har ører, men hører ikke,
                nese, men kjenner ingen duft.
  7 Deres hender kan ikke føle, deres føtter ikke gå.
                Det er ikke lyd i deres struper.
  8 Slik blir også de som lager dem,
                enhver som setter sin lit til dem.
  9 Sett din lit til Herren, Israels hus.
                Han er deres skjold og verge.
10 Stol på Herren, Arons hus.
                Han er deres skjold og verge.
11 Dere som frykter Herren, stol på ham,
                han er deres skjold og verge.

12 Herren som kommer oss ihu,
                han velsigner Israels hus.
     Han velsigner Arons hus,
13           velsigner dem som frykter Herren, små og store.

14 Herren la dere vokse i tall fra slekt til slekt.
15           Velsignet være dere av Herren,
               himmelens og jordens skaper.
16 Himmelen er Herrens himmel.
                Jorden har han gitt til Adams barn.

17 De døde lovpriser ikke Herren,
                ikke de som stiger ned i taushetens land.
18 Men vi, de levende, lovsynger deg,
                nå og i all evighet.

Salme 115 må klassifiseres som sammensatt, for de bibelkyndige påpeker at den har elementer fra bl.a. klage, lovprisning, trøst og velsignelse. Den er en hallel-salme (se kommentaren til salme 113). Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Salmen har nummer 113B i noen bibler, tidebønnebøker og bøker om salmene (se kommentaren til salme 114).

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i andre vesper på søndag i uke 2. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 115 i ukens laudes eller vesper.

Guds utvalgte folk inneklemt mellom hedninger

La oss prøve å forestille oss Israel etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon. Det var et lite folk med veldig stor selvfølelse, for Israel var utvalgt av Jahve, som hadde sluttet en pakt med det. Folket var imidlertid på alle sider omgitt av truende samfunn.

Denne kontrasten er et sentralt tema i salme 115. Det gudviede jødefolket følte seg truet både politisk og religiøst. Bak seg hadde folket en politisk katastrofe, det ble hærtatt og ført til Babylon. Nå var det tilbake igjen, men noe lignende kunne skje på nytt. Derfor var det naturlig for folket å stille et sentralt religiøst spørsmål: Hvorfor skal folkene si: «Hvor er deres Gud»? [v 2]

Salmen forsøker å gi et svar på dette viktige spørsmålet i den sentrale delen av teksten [vv 9–13].

Etter noen trøstende ord om at den himmelske Gud har evne til å gjøre det han vil [v 3], gjør salmisten narr av de omgivende folkeslagenes avguder, de er verk av menneskehender [v 4], de er bare døde statuer. For å understreke dette får vi høre at hele syv av deres legemsdeler er uten funksjon: munn, øyne, ører, nese, hender, føtter og struper [vv 5‒7]. Kan det sies klarere at man ikke kan tillit til eller forvente hjelp fra slike livløse figurer? Og ikke nok med det, for slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem, sier salmen [v 8]. Det er en barsk hån og dyp forakt bak disse ordene. (Se kommentaren til salme 86 om utviklingen fra polyteisme til monoteisme i den gammeltestamentlige epoken.)

Så kommer trøsten. Folket får tre ganger høre at det skal ha tillit til Jahve, for Han er deres skjold og verge [vv 9‒11]. Denne oppfordringen rettes til Israels hus, altså Guds utvalgte folk, til Arons hus, presteskapet, og til alle dem som frykter Herren, altså både jøder og proselytter. Så blir de samme tre gruppene nevnt på nytt og de blir fortalt at Jahve ikke har glemt dem og at han velsigner dem [vv 12‒13]. (Vi finner også den samme rekken av uttrykk ‒ Israels hus, Arons hus, de som frykter Herren ‒ med små variasjoner i salmene 118 og 135. Det kan se ut som om den har vært en fast, liturgisk formel.)

Etter dette uttaler ‒ antakelig en prestelig stemme ‒ Guds velsignelse over folket [vv 14‒16].

Salmen avsluttes med en kort lovprisning [vv 17‒18]. For den tids jøder refererer uttrykket taushetens land [v 17] til dødsriket Sheol, hvor «the dead become like zombies wandering in the underworld in silence» [Brueggemann & Bellinger 2014:497]. De hadde ikke utviklet troen på et paradisisk liv etter døden, derfor refererer det avsluttende uttrykket nå og i all evighet [v 18] antakelig til rekken av jordiske slekter. Vi kristne har en evighetstro som gjør at vi kan legge et annet og håpefullt innhold i disse ordene.

De kristne er også en truet gruppe

Det skal ikke mye fantasi til å innse hvorfor kristne kan identifisere seg med denne salmens budskap. Akkurat som jødene var det i gammeltestamentlig tid og er det i dag, utgjør kristne i mange moderne samfunn bare minoriteter og ofte er de forfulgt ‒ det så vi i massakreringen av kristne på Sri Lanka i påsken 2019.

Dessuten er det ikke lett å bevare troen og en ren moral i et sekulært samfunn. Det er nok av avvik og fristelser. Vår tids avguder er kanskje ikke bilder og statuer, men alt som tilhører denne verdslige verden: makt, rikdom (Mammon!), korrupsjon, svindel, luksus, tomme fornøyelser, sex uten grenser, porno, … Er det nødvendig å nevne mer? Og når salmen påpeker at de som holder seg til avgudene, selv blir som dem [v 8], stemmer det også med vår erfaring.

Det er ikke rart at mange kristne er pessimistiske og engstelige. Kirkebenker er tomme, mange kirker nedlegges, kristne blir forfulgt, og mange gir opp og mister troen.

Men: Vær ikke redd, du lille flokk! [Luk 12:32]. Det er Jesus som sier dette, og han gjentar om og om igjen i evangeliene, til ulike tilhørere og i ulike situasjoner, at vi ikke skal være engstelige. Det er hans svar på salmistens spørsmål: Hvorfor skal folkene si: «Hvor er deres Gud»? [v 2] Evangelienes beretninger om Jesus, den inkarnerte Guds Sønn, om hans liv, virke og forkynnelse, er som en rikholdig kommentar til salmens neste vers: Vår Gud er i himmelen, alt det han vil, det gjør han ‒ han steg til og med ned til den skapte verden og delte menneskenes kår.

Det er riktignok ikke alltid lett å bevare håpet, for ofte er det som om Gud ikke er virksom, og mange ganger forstår vi ikke hans handlinger. Jesaja sier noen kloke ord om det:

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. [Jes 55:8‒9]

Å være kristen er ikke alltid lett ‒ ingen har lovet oss det ‒ men vi må ikke gi opp: Sett din lit til Herren [v 9]. Og husk at Jesus sa: Vær ikke redd! ‒ husk han har lovet oss et evighetsperspektiv, som salmen kan minne oss om:

Men vi, de levende, lovsynger deg,
nå og i all evighet. [v 18]

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme115

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼