▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Jeg elsker Herren, for han hører min røst,
mitt hjertes bønn.
2 Han vendte sitt øre til meg,
alle mine dager vil jeg påkalle ham.
3 Omkring meg lå dødens snarer,
dødsrikets redsler grep meg.
Jeg ble grepet av sorg og smerte.
4 Jeg påkalte Herrens navn:
«Herre, frels min sjel!»
5 Herren er nådig og rettferdig,
barmhjertig er vår Gud.
6 Herren verner de enfoldige.
Jeg var i nød og han frelste meg.
7 Vend tilbake, min sjel, til din ro,
for Herren har gjort vel imot deg.
8 Du frelste min sjel fra døden,
mitt øye fra gråt, min fot fra fall.
9 Jeg skal vandre for Herrens åsyn
i de levendes land.
(Her begynne del 2 av salmen.)
10 Jeg trodde, derfor talte jeg,
såre plaget var jeg.
11 Full av redsel sa jeg:
«Alle mennesker lyver.»
12 Hvordan kan jeg gjengjelde Herren
alt han har gjort for meg?
13 Frelsens kalk vil jeg løfte
og påkalle Herrens navn.
14 For hele folkets åsyn
vil jeg innfri mine løfter til Herren.
15 Kostelig i Herrens øyne
er hans venners død.
16 Se, Herre, jeg er jo din tjener,
din tjener og din tjenerinnes sønn;
du har løst mine lenker.
17 Jeg vil frembære takkoffer til deg
og påkalle Herrens navn.
18 For hele folkets åsyn
vil jeg innfri mine løfter til Herren,
19 i forgårdene til Herrens hus,
i din midte, Jerusalem.
Salme 116 er individuell takkesalme; det gjelder begge delene av salmen. Den er en hallel-salme (se kommentaren til salme 113). Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE har delt salme 116 i to deler, slik som forklart i kapitlet om salmenummer. Den første delen [vv 1‒9] brukes i vesper på fredag i uke 2. Den andre delen [vv 10‒19] brukes i den påfølgende vesper, som er første vesper til søndag i uke 3, altså på lørdag kveld. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på torsdag.
Dette er en spennende salme. Å be den kan inspirere oss på ulike måter.
1. Personlig takksigelse
Formelt sett er salme 116 ‒ som nevnt ovenfor ‒ en personlig takksigelse, og vi gjenfinner de typiske elementene som karakteriserer slike salmer, blant annet beskrivelse av vanskeligheter og angst fulgt av uttrykk for håp og takknemlighet. I salme 116 er alt dette er formulert så vagt, så lite konkret, at det alltid er mulig å gjøre salmens ord til våre egne. Vi kan la salmeteksten være poetiske uttrykk for den lidelse vi selv har hatt og den hjelpen vi har mottatt. Denne fine egenskapen er ikke unik for salme 116, det er et vanlig trekk ved tekstene i Salmenes bok.
2. Jødenes påskemåltid
Salme 116 er imidlertid ikke bare én blant andre takkesalmer. Den har en spesiell rikdom som er knyttet til dens bruk som hallel-salme, en salme som ble bedt under jødenes påskemåltid.
Når vi ber denne salmen, kan vi forestille oss en jødisk storfamilie, kanskje med naboer og venner, som er samlet rundt et bord. Det er pent dekket til det rituelle påskemåltidet, en minneseremoni for befrielsen og utvandringen fra Egypt ‒ en sentral begivenhet i Israels historie [2 Mos 12]. Jødenes påskemåltid er godt beskrevet i både Store norske leksikon og Wikipedia.
Det meste som ligger på bordet og handlingene i løpet av måltidet har symbolsk betydning. Blant ingrediensene finner vi vin og usyret brød. Brødet er, som navnet antyder, laget uten heving og formet som et flatbrød. Fordi det er uhevet, skal det minne bordfellene om at jødene hadde forlatt Egypt i all hast ‒ det var ikke tid til å la deigen bli hevet. Vinen blir drukket fire ganger, til fastsatte punkter i det rituelle måltidet. Vi kan regne med at alle som er til stede kjenner folkets historie; likevel blir den gjenfortalt når en av barna i familien får den rituelle oppgaven å stille de fire spørsmålene om hvorfor påskekvelden er så annerledes enn andre kvelder.
Når salme 116 blir resitert under måltidet, er det derfor klart at teksten blir tolket og opplevdd i lys av denne historien. Salmen beskriver dødsangst og lidelse (bl.a. vv 3,10‒11); det hadde folket opplevd i Egypt. De hadde påkalt Herren; salmen nevner det også [v 4]. Så ledet Herren dem gjennom ørkenen inntil de når målet, det lovede land, hvor de senere bygger et tempel i Jerusalem, et sted for Guds nærvær [vv 9,19]. Alt dette inspirerer familien til takk for Herrens store gjerninger.
Den gamle pakts historie er også en del av vår kristne frelseshistorie, for Den nye pakten er ikke et brudd, men en videreføring av den gamle. Som Guds folk kan også vi be salme 116 i takknemlighet for Guds virke gjennom århundrene.
3. Jesu siste påskemåltid
For kristne er det viktig å huske at Jesus også ba hallel-salmene ‒ og altså salme 116 ‒ da han feiret sitt siste påskemåltid med disiplene: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget [Matt 26:30]. Vi kan bare ane hvor sterkt han må ha opplevde akkurat denne salmen, han som visste hvilken lidelse og død som ventet ham:
Omkring meg lå dødens snarer,
dødsrikets redsler grep meg.
Jeg ble grepet av sorg og smerte.
Jeg påkalte Herrens navn:
«Herre, frels min sjel!»
[vv 3‒4]
Det er som om salmen på forhånd setter ord på den angsten Jesus hadde i Getsemane litt senere på kvelden. Når vi leser denne salmen, må vi ta inn over oss denne fryktelige redselen Jesus må ha følt.
Men vi ser at salmen også har mer håpefulle ord. De kan få tankene til å peke framover mot Jesu oppstandelse:
Vend tilbake, min sjel, til din ro,
for Herren har gjort vel mot deg.
Du frelste min sjel fra døden,
mitt øye fra gråt, min fot fra fall.
Jeg skal vandre for Herrens åsyn
i de levendes land. […]
Kostelig i Herrens øyne
er hans venners død.
Se, Herre, jeg er jo din tjener,
din tjener og din tjenerinnes sønn;
du har løst mine lenker.
[vv 7‒9,15‒16]
Det er ikke utenkelig at Jesus med disse ordene allerede følte glede og takknemlighet, og når vi ber salmen med oppstandelsens glede i tankene, kan den også bli en takkesalme for oss.
Det er imidlertid også et annet ord i salmen som får en dyp mening når vi vet at Jesus ba den ved påskemåltidet:
Frelsens kalk vil jeg løfte
og påkalle Herrens navn [v 13].
Vi husker at usyret brød og vin var på bordet ved jødenes påskemåltid, og altså på bordet til Jesus og disiplene. Det er under denne siste påskefeiringen han tar dette brødet og denne vinen og innstifter sitt legemes og blods sakrament, nattverden.
Lest på denne måten inneholder salme 116 ord for alt sammen, Jesu dødsangst, hans seierrike oppstandelse og nattverden. Det betyr ikke at dette var salmistens bevisste budskap da han skrev sin tekst, men når vi vet at Jesus selv brukte denne salmen sammen med disiplene ved deres siste, høytidelige måltid, er det både legitimt og vesentlig at vi kan lese salmen med frelsens sentrale hendelser i tankene og takknemligheten i hjertet.
4. Nattverden som representasjon av påskemåltidet
Mange kristne konfesjoner har nattverd som en viktig del av gudstjenesten. Selv om teologien bak denne handlingen er noe forskjellig, har den noen felles elementer. Nattverden er et minnemåltid hvor påskemåltidets brød og vin er sentrale elementer. Gjør dette til minne om meg, sa Jesus da han innstiftet denne sakramentale handlingen [Luk 22:19].
Vi begynte denne betraktningen med å se på salme 116 som en takkesalme. Nattverden har imidlertid også med takk å gjøre. Fra gammelt av var eukaristi ordet for nattverd, og ordet betyr nettopp «takksigelse».
Salme 116 forener begge disse aspektene, både minne og takk. Den minner oss om Jesu siste påskemåltid ‒ som representeres i våre gudstjenester når nattverden feires ‒ og med salmen kan vi takke for Guds store frelsesgjerning som fullbyrdes i Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Derfor er det ganske naturlig at salme 116 ofte benyttes ved gudstjenester hvor nattverden feires. Frelsens kalk vil jeg løfte, står det i salmen [v 13]. Paulus sier det slik:
Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? [1 Kor 10:16]
At salmen blir brukt i vesper lørdags kveld, passer også svært godt, som innledning til feiringen av Herrens dag, søndagen.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme116
Lytt til hans røst i dag 