▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Hadde Herren ikke vært med oss, så skal Israel si,
  2           hadde Herren ikke vært med oss,
     da mennesker reiste seg mot oss,
  3           levende hadde de slukt oss;
     da deres vrede flammet opp mot oss,
  4           da hadde vannet veltet frem og
               flommen revet oss bort;
  5 en rivende strøm hadde overskyllet oss,
               veldige vannmasser dekket oss.

  6 Lovet være Herren,
               han gav oss ikke til rov for deres tenner.
  7 Vår sjel er som en fugl,
               fridd fra fangerens snare.
     Snaren er sønderrevet,
               og vi er sluppet fri.
  8 Vår hjelp er i Herrens navn,
               han som skapte himmel og jord.

Salme 124 klassifiseres som en kollektiv takkesalme. Den tilhører gruppen festreisesalmer og ble blant annet brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme 124 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på mandag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på onsdag.

En dramatisk innledning

Denne salmen har en sterk åpning [vv 1‒5]. Salmisten lanserer en hypotese og forteller hva som ville ha vært de fryktelige konsekvensene dersom hypotesen var sann. Strukturen i dette argumentet er to kontrafaktiske betingelsessetninger, to hvis-så-utsagn som uttrykker noe som er motsatt (kontra) av det som faktisk er tilfelle. Var dette litt dunkelt? Vel, la se om det blir lettere å forstå med en lett omskriving av salmeteksten:

— Hvis Herren ikke hadde vært med oss, så hadde vi blitt slukt levende [vv 1,3].
— Hvis Herren ikke hadde vært med oss, så hadde vi druknet [vv 2,4‒5].

Salmistens viktige poeng er at hvis-leddene ikke er sanne: Herren er faktisk med oss.

De to konsekvensene ‒ som innledes med ordet så ‒ er poetiske uttrykk med bibelske referanser.

Å bli slukt levende [v 3]: Det er vanskelig å forstille seg at fiendtlige mennesker kunne svelge salmisten, men i Det gamle testamentet leser vi en fryktelig historie om det å bli slukt levende av jorden og falle ned i dødsriket (Sheol). Det skjedde med Korah og noen andre personer som gjorde opprør mot Moses:

Med det samme […] revnet jorden under dem. Jorden åpnet gapet og slukte både dem og boligene deres, alle som holdt med Korah, og alt de eide. De og alle som tilhørte dem, fór levende ned til dødsriket. Jorden skjulte dem, og slik ble de utryddet fra forsamlingen. [4 Mos 16:31‒33; jf. også Ordsp 1:10‒12]

Det er også mulig at salmisten henviser til eksilet i Babylon, for om det profeterte Jeremia slik:

Kong Nebukadnesar av Babel har fortært meg […] Som et sjøuhyre slukte han meg, fylte magen med mitt beste kjøtt og spyttet meg ut. [Jer 51:34]

Å drukne [vv 4‒5]: Det var en annen fare som flere tekster i Det gamle testamentet henviser til. Det mest dramatiske var selvsagt historien om Noah. Han selv, hans familie og dyrene han reddet var de eneste som overlevde storflommen [1 Mos 6:13‒8:19]. Jødene mintes også stadig historiene om folkets tørrskodde vandring over Sivsjøen [«Rødehavet», 2 Mos 14:1‒30] og Jordan [Jos 3:1‒17; Sal 114:3,5].

Det er også mulig at salmisten kan ha tenkt på fortellingen om Jona, for den dreier seg både om faren for å drukne og det å bli slukt levende, altså begge de to farene salme 124 henviser til. Jona ble nemlig kastet i sjøen fra en båt og holdt på å drukne, men Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter hvoretter fisken spydde Jona opp på tørt land [Jona 2:1,11]. Jona var altså heldig, salmisten derimot beskriver noe truende.

En tillitsfull avslutning

Som nevnt er imidlertid salmistens viktige poeng at de to betingelses­setningene ikke er sanne. Det er heldigvis ikke slik at Herren ikke er med folket; det er motsatt. Derfor er de siste tre versene av salmen uttrykk for stor takknemlighet, som blir beskrevet med like dramatisk poesi som i innledningen. Siden Herren faktisk står folket bi, blir det ikke revet i stykker av skarpe tenner [v 6] eller fanget som en fugl i en snare [v 7]. Dette er også bilder som vi finner igjen i andre bibelske tekster [f.eks. Sal 57:5 og 91:3].

Mange kristne ser på verset om fuglen som blir fri [v 7] som en fin metafor for frelsen og oppstandelsen: Vi er blitt løslatt fra dødens bånd og liksom flakser opp til salighetens rike.

Salmens avslutning fanger opp det innledende temaet: Jo, Herren er med oss, for vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord [v 8]. Den katolske kirke har likt dette utsagnet svært godt, og den har brukt det flere steder i messeliturgien, både som antifon eller omkved og i faste tekster. Vi finner den også i den høytydelige formen for avsluttende velsignelse, og i den gamle, latinske liturgien ble den brukt før syndsbekjennelsen: Adiutorium nostrum in nomine Domini, qui fecit caelum et terram.

Som i så mange andre salmer ser vi at det som plager menneskene, blir uttrykt nokså generelt. I denne salmen dreier det seg om farer, uten at vi får noen nærmere presisjon. For individet kan faren selvsagt være noe som truer utenfra eller risikoen for fysiske eller psykiske sykdommer og lidelser ‒ eller kanskje fristelser som det er vanskelig å mestre. Mye kan også true familien, samfunnet og kirken. Det at salmen er så generell, gjør det er enkelt for oss å be denne salmen for oss selv eller andre. Vi kan be den med håp og tillit når vanskelighetene er aktuelle og med takknemlighet når de er over.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme124

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼