▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 De som setter sin lit til Herren,
                er som Sions fjell.
     Det rokkes ikke,
                det står for evig.
  2 Som fjellene omgir Jerusalem,
                slik hegner Herren om sitt folk
                fra nå og til evig tid.

  3 Herren lar ikke ondskapens herskerstav
                hvile over de rettferdiges arvelodd,
     så ingen rettferdig
                rekker hånden ut til urett.
  4 Herre, gjør godt mot de gode,
                mot de oppriktige av hjertet.
  5 Men dem som bøyer av på krokete veier, måtte
     Herren drive bort med ugjerningsmenn.
                Fred over Israel!

Salme 125 blir av ekspertene klassifisert på ulikt vis: Noen hevder at den er en kollektiv klagesalme med elementer av nasjonal klagesalme [Brown m.fl. 1990:548]; andre oppfatter den mer som en visdomssalme [Deissler 1968:240; John Paul II & Benedict XVI 2006:159] eller en nasjonal tillitssalme [Williams 2010]. Den tilhører gruppen festreisesalmer og ble blant annet brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme 125 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Vers 3b, så ingen rettferdig rekker hånden ut til urett, er noe vanskelig å forstå i TIDEBØNNENE. Bibelen 2011 har en oversettelse som stemmer bra overens med andre bibelutgaver og med den hebraiske originalteksten: for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på tirsdag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på tirsdag.

Noe klippefast

Dette er en pilegrimssalme. Vi kan kanskje forestille oss en gruppe pilegrimer som i det fjerne ser målet for sin vandring: Jerusalem med tempelfjellet Sion. Klippen er fast, og byen er beskyttet mot angrep av daler og omgivende fjell [vv 1‒2]. Dette synet gir dem en følelse av trygghet og tillit som blir forsterket av vissheten om Guds nærvær i Tempelet.

Mange andre salmer gir også uttrykk for denne klippefaste tilliten til Gud: Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle [Sal 62:3,7] Jesus bruker det samme bildet når han gir apostelen Simon et nytt navn og sier: Du er Peter [= «klippe»], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke [Matt 16:18]. I vårt språk har vi også arvet dette uttrykket; vi sier at vi har klippefast tro på noe.

Så la oss be denne salmen med tillit. Vi har tro på Gud, og vi har en kirke som støtter oss. Det er derfor Jesus sier:

Den som kommer til meg og hører mine ord og gjør det de sier […] ligner et menneske som skulle bygge et hus, og som gravde dypt og la grunnmuren på fjell [Luk 6:47‒48].

Klippefast altså!

Fred over Israel!

De siste to versene er beslektet med visdomslitteraturen som ofte lærer at det går godt her i livet med gode mennesker [v 4] og ikke så bra med de onde [v 5]. Det står mer om det i kommentarene til salmene 41 og 112.

Dette avsnittet, og dermed hele salmen, ender med en velsignelse eller bønn om fred for Gudsfolket Israel [v 5c]. I noen andre salmer finner vi også det samme ønsket, bl.a. i salme 122. Det er fint å tenke på at shalom («fred») er en del av navnet Jerusalem. Når vi ber salme 125, kan vi håpe og be om at byen blir en «fredens by» i et fredelig land med et fredelig folk …

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme125

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼