▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Hvis Herren ikke bygger huset,
                arbeider bygningsmannen forgjeves.
     Hvis Herren ikke vokter byen,
                våker vekteren til ingen nytte.
  2 Det er fåfengt å stå opp før daggry,
                arbeide til langt på natt og ete slitets brød.
     Herren gir i overflod
                til sine venner mens de sover.
  3 Sønner er Herrens gaver,
                livsens frukt en lønn.
  4 De sønner du får i din ungdom,
                er som piler i heltens hånd.
  5 Salig den mann som har fylt sitt kogger.
                Han blir ikke til skamme når han
                taler med fienden ved porten.

Salme 127 klassifiseres som en visdomssalme. Den tilhører gruppen festreisesalmer og ble blant annet brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme 127 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på onsdag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 127 i ukens laudes eller vesper.

Hva salmisten tenkte den gangen ‒

Det er mye man må ha i minne når man leser og ber de gammeltestamentlige salmene. De er skrevet og redigert av mennesker som levde for lenge siden i en sosial, kulturell, historisk og religiøs situasjon som er svært forskjellig fra vår. Å kjenne til denne situasjonen er viktig når vi skal tolke salmen. Samtidig ser både jøder og kristne på disse tekstene som inspirert av Gud, og derfor har de gjennom århundrene blitt brukt som kollektive og personlige bønner.

Ofte er det også viktig å huske at salmene er dikt, som benytter poesiens rikholdige sett av virkemidler. Å lese salmene som poesi, kan berike oss, men vi støter på en vanskelighet, for mye av det poetiske er blitt borte i oversettelsen fra hebraisk til norsk. Det gjelder blant annet språklig rytme, ordspill og mer eller mindre skjulte henvisninger til tidsbestemte fakta.

Hvis vi leser hva ekspertene skriver om den fine salme 127, vil vi lære mye som en vanlig bibelleser antakelig ikke ville ha oppdaget selv. Slik er det selvsagt med mange andre salmer også. La oss illustrere det ved å hente litt informasjon om den aktuelle salmen fra blant annet fra Brown m.fl. 1990:548, Quesson 1979:250, Deissler 1968:245‒246, Davidson 1998:418‒419 og  Brueggemann & Bellinger 2014:542‒543.

TIDEBØNNENE har ikke med den innledende forklaringen som står i salmens første vers: En sang ved festreisene. Av Salomo. [Bibelen 2011] Dette er den eneste av de femten festreisesalmene [Sal 120‒134] som nevner kong Salomo. Dette navnet gjorde nok at de som leste salmen i gammel tid, med en gang fikk oppmerksomheten rettet mot denne viktige kongens historie, slik vi kan lese den i Første Samuelsbok, Andre Kongebok og Krønikebøkene.

I teksten til salme 127 har man funnet mange sannsynlige referanser til kong Salomo. Den aller mest overbevisende finner vi i vers 2, hvor vi leser uttrykket sine venner. Det hebraiske ordet som ligger bak dette uttrykket er nemlig beslektet med tilnavnet Jedidja («Herrens kjære venn»), som Salomo fikk,:

David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne. Hun fødte en sønn som hun kalte Salomo. Herren hadde ham kjær. Han sendte bud med profeten Natan om at gutten skulle kalles Jedidja – for Herrens skyld. [2 Sam 12:24‒25]

Denne referansen til kong Salomo blir straks forsterket, for i den samme setningen leser vi også at Herren ga rikelige gaver til vennene mens de sover. En gang Salomo sov, ba han i drømme Gud om visdommens gave. Han fikk gaven ‒ han ble en kjent vismann:

I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!» […] Salomo våknet. Det hadde vært en drøm. [1 Kong 3:5,15]

Herrens venn som får gaver mens han sover, ja, det må være kong Salomo.

Denne innsikten gir oss også nøkkelen til noen andre deler av salmen. Både bygningsmannen som nevnes i det første verset kan være nettopp Salomo. Han bygget nemlig Tempelet på Herrens befaling ‒ og etter salmistens syn, sikkert med Herrens hjelp ‒ og han bygget det kongelige palasset, så huset [v 1a] kan altså representere begge disse to konstruksjonene.

Dessuten var kongen byens og landets høye beskytter, for han førte flere kriger. Altså er han vekteren som våker over byen Jerusalem og hele Israel [v 1b] ‒ også her med Herrens hjelp.

Noen kommentatorer peker imidlertid på at huset kan ha enda en referanse. I overført betydning kan ordet nemlig stå for familien, og altså i den aktuelle sammenhengen for det kongelige dynastiet. De som hørte denne salmen kunne altså ha kong Salomos sønner og deres etterkommere i tankene, og ‒ i de siste århundrene før Kristi fødsel ‒ kanskje til og med huske at det skulle komme en Messias i Davids og Salomos slekt.

Det er også verd å merke seg at ordene sønner [vv 3,4] og kogger [v 5] er knyttet til hverandre, for piler [v 4] ble den gang kalt for sønner av koggeret. På denne måten har salmisten bundet sammen de tre siste versene med et poetisk bilde som var kjent for hans samtidige. Dessuten peker metaforen til de sønnene som utgjør Salomos dynasti.

Salme 127 er et stykke fint komponert poesi, som vi kan glede oss over uten å forstå bakgrunnen. Mye tyder på at salmistens samtidige i tillegg hadde en enda rikere opplevelse av teksten.

‒ og hva tenker vi i dag

For oss kan henvisningene og antydningene til kong Salomo og hans verden være interessante og inspirerende, men de er kanskje ikke så viktige for vår egen bruk av salme 127. Teksten er nemlig så generelt formulert at vi uten vanskeligheter kan legge våre egne tolkninger og intensjoner inn i den. Det viser hvor dyktig salmisten har vært. På den ene siden rotfestet han salmen i den hellige historien, og på den andre siden gav han oss en tekst vi kan aktualisere i vårt egen sammenheng.

Det var akkurat det salmedikteren Elias Blix (1836–1902) gjorde i 1891 da han skrev nasjonalsalmen Gud signe vaart dyre Fedraland. I det sjette verset har han latt seg inspirere av salme 127 og bruker den på sitt kjære Norge:

Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!

Nasjonale sanger var forbudt under den tyske okkupasjonen, men de ble nok sunget i hemmelighet. Når man sang Blix’ salme, ble disse ordene så sterke at noen visstnok ofte hoppet over det sjette verset.

Blix tenkte på fedrelandet, men det er like naturlig, kanskje enda mer, å ha kirken, som fellesskapet av de troende, i tankene når man ber salme 127, kirken er huset [v 2] som ikke kan bygges og eksistere uten Gud som bygningsmann og vokter.

En annen salmedikter skriver også om kirken som hus ‒ bygget av levende stene ‒ og Gud som bygningsmannen:

Kirken den er et gammelt hus,
står om enn tårnene falle.
[…]
Dog seg en bolig underfull
bygget han selv av støv og muld,
reiste av gruset i nåde!
[N.F.S. Grundtvig 1837]

Leser vi salme 127 slik, blir Guds ord og sakramentene de gavene han gir i overflod [v 2]. Sønner er også Herrens gaver [v 3], og da kan vi tenke ikke bare på biskopene og prestene, men på helgenene og alle de andre troende som med sine ord og sitt liv bærer vitnesbyrd om Jesus og hans frelsesverk.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme127

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼