▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Fra dypet kaller jeg på deg, Herre,
  2           Herre, hør min røst.
     Gjør ditt øre lydhørt
                for mitt tryglende rop.
  3 Om du gjemmer på misgjerninger, Herre,
                Herre, hvem kan da bli stående?
  4 Men hos deg er tilgivelse,
                så vi med ærefrykt skal tjene deg.
  5 Jeg venter og håper på Herren,
                min sjel håper på hans ord.
  6 Min sjel lenges etter Herren,
                mer enn vekteren lenges etter morgenrøden.
     Mer enn vekteren på morgenrøden
  7           skal Israel vente på Herren.
     For hos Herren er barmhjertighet,
                og hos ham er forløsningens fylde.
  8 Og han skal forløse Israel
                fra all dets syndeskyld.

Salme 130 klassifiseres som en individuell klagesalme. Ifølge kirkelig tradisjon er den dessuten en av de syv botssalmene. Den er en vanlig salme ved botsandakter og som bønn for avdøde. Salmen tilhører gruppen festreisesalmer, som blant annet ble brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme130 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i første vesper til søndag i uke 4, altså lørdag på kveld. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på fredag.

Fra dypet

Salme 130, ofte kjent under sin latinske tittel De profundis («Fra dypet»), og salme 51 (Miserere) er de to mest kjente botssalmene. De har inspirert mange komponister til å lage vidunderlig vakker musikk.

For å bli litt personlig: Det er få korverk som griper meg mer enn De Profundis av estlenderen Arvo Pärt. Det åpner med en svært dyp bass som kaller på Herren – Fra dypet [v 1] altså! Min favorittinnspilling er med The Hilliard Ensemble [Arbos, ECM New Series 1325].

Fra dypet [v 1]? Det er åpenbart at salmisten har satt ord på fortvilelsen til en person i krise, men fra hvilket dyp roper han? Om det er ikke de bibelkyndige enige.

Noen henviser til havdypet, som for jødefolket representerte noe uhyggelig og kaotisk [Brown m.fl. 1990:548; Deissler 1968:252; Brueggemann & Bellinger 2014:551]. Før Gud skapte vår verden, var urhavet ‒ en kosmisk trussel ifølge gamle myter ‒ dekket av et skremmende mørke:

Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet [1 Mos 1:2].

Tankene om det uhyggelige havdypet ligger også bak historien om Herren som delte havet, slik at Moses og folket kunne flykte tørrskodd fra egypterne [2 Mos 14:15‒29]:

Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, og gjorde havbunnen til en vei der de som var løst ut, kunne gå over? [Jes 51:10]

Dypet kan imidlertid også være dødsriket (Sheol), en skyggeverden som man måtte ned i når livet var slutt [Deissler 1968:254; Davidson 1998:424]:

Men til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dypeste hulen [Jes 14:15].

Det er et bilde som vi også gjenfinner i Det nye testamentet, og som er viktig for vår kristne bruk av salme 130, for Jesus Kristus stod opp fra de døde, opp fra dødsriket. Peter sa det slik på pinsedagen:

Det var han [Messias] som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle se forråtnelse. Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. [Apg 2:31‒32]

Vårt kristne håp bygger på vissheten om Kristi oppstandelse, og det gir mening den tilliten som salme 130 formidler. Det kommer vi tilbake til nedenfor.

Først må vi imidlertid nevne enda et dyp, syndens dyp. Salmisten er seg nemlig bevisst sin synd og roper i dyp fortvilelse. Det er det som er grunnlaget for å bruke denne teksten som botssalme.

En salme og tre tolkninger av dypet, hva er riktig? Kanskje det er et galt spørsmål, for her dreier det seg om religiøs poesi, og det fine med poesien er nettopp det flertydige. I den forstand kan alle tre tolkningen være verdifulle for oss som ber denne salmen. For en rikdom!

Det kristne håpet

Og så tilbake til håpet. I salmen er håpet så fint uttrykt med det gjentatte bildet av vekteren [som] lenges etter morgenrøden [vv 6‒7]. Det kan minne oss kristne om inkarnasjonens mysterium, slik Sakarja sang:

Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei [Luk 1:76‒79].

Eller vi kan tenke på morgenrøden da Kristus sto opp fra de døde påskemorgen.

Derfor kan vi ta salmistens ord i vår munn når vi er fortvilet over vår synd, i trygg forvissning om Guds miskunn [vv 3‒4,7b–8]. Da er det så fint at denne salmen ikke presiserer hvilken synd som tynget salmistens samvittighet, for da kan vi legge vår egen anger inn i salmens ord når vi roper fra dypet:

Herre, hør min røst. Gjør ditt øre lydhørt for mitt tryglende rop [v 2].

Det er godt å vite at Jahve aldri er utenfor hørevidde.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme130

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼