▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Herre, kom David ihu
for all hans møye.
2 Han som svor for Herren,
gav Jakobs Veldige et løfte:
3 «Jeg vil ikke gå inn i mitt telt,
ikke stige opp på mitt leie.
4 Jeg vil ikke unne mine øyne søvn,
mine øyelokk hvile,
5 før jeg finner et sted for Herren,
en bolig for Jakobs Veldige.»
6 I Efrata hørte vi om Herrens ark,
på markene i Ja’ar fant vi den.
7 La oss gå inn i Herrens hus,
tilbe ved hans føtters skammel.
8 Reis deg, Herre, kom til ditt hvilested,
du og din veldes ark.
9 La dine prester kle seg i rettferd,
dine fromme juble av fryd.
10 For din tjener Davids skyld,
vis ikke din salvede fra deg.
(Her begynner del 2 av salmen.)
11 Herren svor David en ed, han svikter den ikke:
«Din ættling skal sitte på din trone.
12 Dersom dine sønner holder min pakt,
de bud jeg lærer dem,
skal også deres sønner
for alltid få sitte på din trone.»
13 For Herren har kåret Sion
som han har valgt til sin bolig:
14 «Dette er mitt hvilested til evig tid,
her har jeg ønsket å bo.
15 Maten på Sion vil jeg velsigne,
mette hennes fattige med brød.
16 Prestene vil jeg kle i frelse,
de fromme skal juble av fryd.
17 Der vil jeg la spire Davids horn,
berede en lampe for min salvede.
18 Hans fiender vil jeg kle i skam,
men på hans hode skal kronen funkle.»
Salme 132 klassifiseres som en kongesalme (se kommentarene til salmene 45 og 72). Noen nevner også at salmen har trekk av en Sion-sang (se kommentarene til salmene 48, 87 og 122). Den tilhører gruppen festreisesalmer og ble blant annet brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme 132 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
Det litt uvanlige uttrykket Jakobs Veldige [vv 2,5] – eller Jakobs Mektige som det står i Bibelen 2011 – er en omskrivning for Jahve.
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på torsdag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.
Hvorfor skal vi be en salme om David, en konge som døde for omtrent tre tusen år siden? Han var riktig nok en viktig person i jødefolkets historie, så vi kan tenke oss at salme 132 ble brukt både ved festreisene og i Tempelet. Men har hans virke noen betydning nå, slik at det er mulig å gjøre denne salmen til en aktuell bønn for oss i dag? Vel, vi vet riktignok at de gammeltestamentlige fortellingene er en del av Guds åpenbaring og at gudsfolkets historie fortsetter fra den gamle pakten til den nye, men har det noen interesse å høre historien ‒ eller be! ‒ om David som får hentet paktkisten tilbake til Jerusalem?
La oss se litt nærmere på salmen, for å se om vi finner et svar på dette spørsmålet.
Historien om paktkisten og David
Ekspertene er litt uenige om når denne salmen ble skrevet. Noen tror at den stammer fra kongetiden [bl.a. Brueggemann & Bellinger 2014:555 og Davidson 1998:248], og at den ble brukt omtrent som når vi synger Gud sign vår konge god. Andre hevder imidlertid at den var en frukt av jødefolkets skuffelse over ikke å ha en konge i tiden etter hjemkomsten fra eksilet i Babylon og kanskje derfor et uttrykk for deres håp om at profetiene om en fremtidig hersker skulle oppfylles [bl.a. Deissler 1968:258].
Salmen henviser til historien om paktkisten, Herrens ark [v 6]. Hvis det er riktig at salmen ble skrevet en gang etter eksilet, var det ikke bare kongen jødefolket savnet, for paktkisten ble borte for godt i år 586 f.Kr. Da angrep babylonerne, røvet Jerusalem og deporterte mange av innbyggerne. I så fall kan den manglende paktkisten ha vært en motivering for å dikte denne salmen.
Denne historien om paktsarken begynner i Første Samuelsbok, i kapitlene 4‒7. Der leser vi at israelittene var i krig med filisterne, som tok paktkisten og satte den i et hedensk tempel. Deretter ble de imidlertid rammet av en rekke ulykker, og det tolket de som en straff fra israelittenes Gud. Etter syv måneder fant filisterne det derfor best å levere arken tilbake. Da ble den plassert i Kirjat-Jearim, som i salmen benevnes Ja’ar, antakelig et sted i nærheten av Betlehem.
David er hovedpersonen i den neste akten av historien, som vi finner i Andre Samuelsbok, i kapitlene 6‒7. Han sørget for at paktkisten ble hentet tilbake til Sion i Jerusalem. Der ble den først plassert i et telt. Senere ble David bekymret og sa til profeten Natan: Se, her bor jeg i et hus av sedertre, mens Guds paktkiste står i et telt [2 Sam 7:2]. David fikk imidlertid ikke selv bygge et tempel for paktkisten ‒ det ble en oppgave for sønnen Salomo ‒ for gjennom profeten fikk David vite dette:
Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. […] Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid. [2 Sam 7:12‒13,16‒17]
I denne teksten ser vi at det er en tett kobling mellom Guds nærvær på Sion ‒ representert ved arken ‒ og legitimiteten til det davidiske dynastiet: Både Gud og David har sin trone på Sion. Videre får vi høre at kongedømmet skal stå støtt til evig tid, noe som ble tolket som et løfte om en fremtidig konge og frigjører.
En messiansk salme
Salme 132 består av to deler [vv 1‒10,11‒18], som altså henviser til de to historiene fra henholdsvis Første og Andre Samuelsbok.
Vi legger også merke til at salmisten på finurlig vis knytter disse to delene sammen og gir salmen poetiske kvaliteter. For det første begynner begge delene med et høytidelig løfte: David sverger for Herren at han skal bringe arken tilbake [vv 2‒5], og Herren lover David at hans dynasti skal vedvare for alltid [vv 11‒12]. Videre finner vi at flere begreper og uttrykk i første og annen del er like eller beslektede. Her er noen eksempler: Sion er Herrens hvilested [vv 8,14] og bolig [vv 5,13], prester kler seg i rettferd og fred [vv 9,16], både David selv og hans etterkommer kalles Herrens salvede [vv 10,17].
Det er imidlertid et annet samsvar som er enda viktigere for oss kristne og som gjør at vi kan gjøre denne salmen til vår egen bønn. Salmens andre del uttrykker, som nevnt en lengsel etter ny hersker i Davids etterslekt, en «Davids sønn»:
Der vil jeg la spire Davids horn, berede en lampe for min salvede. Hans fiender vil jeg kle i skam, men på hans hode skal kronen funkle [vv 17‒18].
Forventningen om en kommende Messias ble sterkere mot slutten av den gammeltestamentlige perioden, og kristne finner den oppfylt i Jesus Kristus, slik Matteus uttrykker det i begynnelsen av sitt evangelium:
Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn [Matt 1:1].
Det er verd å merke seg at ordet «salvede» [vv 10,17] er en oversettelse av det hebraiske ordet mashiach, «Messias»; det tilsvarende ordet er på gresk khristos, «Kristus». Det Matteus altså sier er «Jesus Messias, Davids sønn». Evangeliene bruker ofte uttrykket Davids sønn om Jesus.
Vi finner også andre uttrykk i evangeliene som får oss til tenke på salme 132.
I salmen leser vi om Davids horn [v 17], som Sakarja henviser til i sin lovsang:
Han har oppreist for oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus [Luk 1:69].
Herrens ark ‒ som symboliserte Guds nærvær ‒ ble først oppbevart i et telt. Det minner oss om Johannesprologen:
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss [Joh 1:14].
Denne henvisningen blir enda tydeligere når tok bolig oversettes med slo opp sitt telt, som noen har foreslått. Jerusalembibelen [1998:1818] har en lignende oversettelse: il a campé parmi nous. Verbet «camper» betyr nettopp «å slå leir», underforstått i et telt, og Jerusalembibelen forklarer i en fotnote at det greske ordet eskènôsen (en verbalform, «å ta bolig») er beslektet med substantivet skènè, som betyr «telt».
Senere ble paktkisten altså oppbevart i Tempelet, og om Jesus leser vi:
Jesus svarte dem: «Riv ned dette Tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.» […] Men det Tempelet han talte om, var hans egen kropp. [Joh 2:19,21]
Vi må også ta med et sitat fra Peters tale på pinsedagen, hvor han siterer salmens vers 11:
Men han [David] var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet å sette hans livsfrukt på hans trone [Apg 2:30].
Dette blir tydeligere når vi leser salme 132 i Bibelen 2011, som bruker livsfrukt i stedet for ættling i vers 11: Din livsfrukt vil jeg sette på din trone.
Den nærværende Gud
Disse korrespondansene mellom nytestamentlige tekster og salme 132 er viktige. Ordene om paktkisten og det messianske perspektivet gir oss en inspirasjon til å be salmen som en meditasjon om den nærværende Gud. For jødene var Jahve usynlig [Jes 45:15], men i paktkisten var han symbolsk nærværende, den var Jahves tronstol. Derfor var paktkisten så viktig for dem, og derfor var den plassert i Tempelets aller helligste under vingene av to kjeruber:
Herren er konge, folkene bever.
Han troner over kjeruber [Sal 99:1]
For kristne er Gud nærvær imidlertid blitt mye mer konkret, og salmens messianske profeti minner oss om det. Evangelisten Johannes blir aldri trett av å minne oss om Guds selv-åpenbaring i Jesus Kristus: Guds Sønn og samtidig et menneske i vår fysiske virkelighet:
Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far. [Joh 6:46]
Jeg og Far er ett [Joh 10:30].
Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» [Joh 14:6‒7]
Det er mot denne bakgrunnen vi kan be salme 132 og juble over at den messianske profetien er oppfylt ved Kristi komme og at han er veien til Gud Fader.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme132
Lytt til hans røst i dag 