▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Lovsyng Herrens navn,
                Herrens tjenere, lovsyng Herren,
  2 dere som tjener i Herrens hus,
                i forgårdene til Guds tempel.
  3 Lovpris Herren, for han er god,
                lovsyng hans navn for det er herlig.
  4 Herren har kåret Jakob,
                gjort Israel til sin eiendom.

  5 Jeg vet at Herren er stor,
                vår Herre er større enn alle guder.
  6 Alt hva Herren vil, det gjør han,
                i himmel og på jord, i hav og dypest dyp.
  7 Han samler skyer fra jordens ende, sender lyn og regn,
                han henter vinden fra sitt gjemme.
  8 Han slo Egyptens førstefødte,
                både av mann og fe.
  9 Han sendte tegn og under til Egyptens land
                mot farao og hans tjenere.
10 Han slo utallige folk,
                felte mektige konger,
11 Sihon, amorittenes konge, Og, konge i Basan
                og alle kongene i Kanaans land.
12 Han gav deres land til odel og eie,
                for Israel, sitt folk.

(Her begynner salmens andre del)

13 Herre, ditt navn er evig,
                ditt minne skal leve fra slekt til slekt.
14 For Herren feller dom til beste for sitt folk,
                miskunner seg over sine tjenere.

15 Folkenes guder, gull og sølv,
                er verk av menneskehender,
16 De har munn, men taler ikke,
                øyne, men kan ikke se.
17 De har ører, men hører ikke,
                det er ingen ånde i deres munn.
18 Slik blir også de som lager dem,
                enhver som setter sin lit til dem.

19 Lov Herren, Israels hus,
                Arons hus, lovpris Herren.
20 Lov Herren, Levis hus,
                alle som frykter Herren, lovpris ham.
21 Herren være lovet fra Sion,
                han som bor i Jerusalem.

Salme 135 klassifiseres som en lovsang. Den tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE har delt salmen i to og bruker begge delene i vesper på fredag i uke 3. Første del av salmen brukes også i laudes på mandag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 135 i ukens laudes eller vesper.

En symmetrisk komposisjon

Av og til kan man være veldig uenig med Den katolske kirke ‒ ikke sånn i alminnelighet, selvfølgelig. Nå gjelder det kirkens presentasjon av salme 135 i tidebønnene, for kirken har nemlig delt salmen i to mellom versene 12 og 13, og da blir det vanskeligere å oppleve hvor fint den er komponert. Hvis vi tar med Halleluja!, som den hebraiske originalteksten (og den norske oversettelsen i Bibelen 2011) har med som innledning og avslutning, ser vi at salmen er organisert i syv deler, symmetrisk ordnet rundt en sentral del:

1 – Halleluja!
    2 – Lovsyng Jahve [vv 1‒4]
       3 – Feiring av Jahve som skaper og frelser [vv 5‒12]
          4 – Jahves navn stadfestes [vv 13‒14]
       3 – Forkastelse av avgudene og dem som
             har laget dem [vv 15‒18]
    2 – Velsign Jahve [vv 19‒21]
1 – Halleluja!

Dette er et sentralt poeng i salmekommentaren til Brueggemann & Bellinger [2014:563]. Oppstillingen med innrykk bygger på deres presentasjon. Den tekniske termen for en slik symmetrisk ordning er kiasme.

Denne strukturen kommer noe klarere fram i oversettelsen i Bibelen 2011, som stemmer bra overens med oversettelser til andre språk og den hebraiske originalen. Ta gjerne fram Bibelen 2011 og les salmen der!

Som nevnt, er Halleluja! salmens start og stopp.

På neste nivå — altså i tekstens begynnelse [vv 1‒4] og avslutning [vv 19‒21] — myldrer det av uttrykk for lovprisning, se de kursiverte ordene i salmeteksten ovenfor. I det siste avsnittet nevner salmisten Israels hus, Arons hus og de som frykter Herren, tre grupper av folket som også ble brukt i salme 115, se kommentaren der. I innledningen til salme 135 finner vi også disse gruppene, men i mer kamuflert form.

På nivået innenfor [vv 5‒12 og 15‒18] er det motsetningen mellom feiring av Jahve og forkastelse av avgudene som settes opp mot hverandre. Jahve er stor fordi han er skaper [v 6], fordi han styrer naturen [v 7] og fordi han tar vare på gudsfolket [vv 8‒12]. Det er altså Guds allmakt som feires. Avgudene derimot har ingen makt overhodet fordi de er verk av menneskehender [v 15]. Gud står himmelhøyt over menneskene, avgudene er ikke engang så store som dem som har laget dem. Kontrasten er stor. (Se også kommentaren til salme 86, der står det mer om utviklingen fra polyteisme til monoteisme.)

I vårt moderne samfunn er det ikke mange som har slike menneskelagde, fysiske avguder. Men «avguder» i mer overført betydning har vi mange av. Mammon ‒ pengene og alt som tilhører luksus og overflod i forbruker­samfunnet ‒ setter mange høyt, altfor høyt. Streben etter suksess, ære og nytelse er andre eksempler. Det er ikke slik at vi tilber alt dette, slik de gamle tilba sine avguder, men disse fenomenene tar plassen til eller overskygger den religiøse dimensjonen i menneskelivet. I den forstand er de «avguder».

Guds navn

Så kommer vi til salmens sentrale avsnitt [vv 13–14]. Det er nesten som å tre inn i Tempelets aller helligste rom, til paktkisten, som var det fysiske symbolet for Guds nærvær. I denne delen av salmen stadfestes det at Jahve (Herren) er Guds evige navn.

Dette trenger kanskje en liten forklaring, for den noe uklare oversettelsen ovenfor fra TIDEBØNNENE kamuflerer dette poenget. Jahve, vanligvis oversatt med Herren, er en gjengivelse av det navnet som Gud åpenbarte for Moses. På hebraisk ble navnet skrevet med fire bokstaver, det hellige tetragrammet JHVH (eller YHWH), som kan oversettes som «jeg er den jeg er» eller bare «jeg er». Sammenligner vi salmens vers 13 – Bibelen 2011 har en bedre oversettelse – med Moses’ møte med Gud ved den brennende busken, ser vi at det dreier seg om en klar referanse:

Herren [JHVH] er ditt navn til evig tid, Herren skal du kalles fra slekt til slekt [v 13, fra Bibelen 2011].

Slik skal du svare israelittene: Jeg er [JHVH] har sendt meg til dere. […] Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. [2 Mos 3:14‒15]

Det innerste nivået i salmens struktur uttrykker altså det sentrale temaet i salme 135: Guds hellige navn. Vi finner det også i salmens innledning: Lovsyng Herrens navn [v 1, se også v 3]. Vi må derfor se litt mer på hvorfor Guds navn er så viktig at det er salmens viktige budskap.

For oss i dag er et individs navn ofte ikke mer enn en identifikasjon, noe som skiller en person fra en annen ‒ som på et dørskilt eller et bordkort ‒ men for jødene i gammeltestamentlig tid uttrykte navnet hva noen egentlig er, personens vesen. Teologene har derfor gjennom tidene reflektert mye over det dyptloddende navnet Gud har gitt seg selv, Jahve, «jeg er».

Å lovsynge Herrens navn er å prise hans ære, storhet, makt og alt annet som med menneskelige begreper gir oss en fornemmelse av Guds vesen. Pater Ellert Dahl har noen fine ord om akkurat dette:

Hva ligger det i et navn? For israelittene var det slik: Kjenner du navnet, har du grep om ham. Når folket kaller på Gud ved navn, når de ber om hans inngripen, da må han engasjere seg. Den som kaller på Gud, mobiliserer straks hele Guds virkekraft. Derfor skal du ikke «misbruke Herren din Guds navn», dvs. kalle på ham unødig (det tredje bud) (2 Mos 20:7). Navnet er lik nøkkelen som åpner Guds dør. Alt hva dere ber om i mitt navn, sier Jesus, det skal dere få (jf. Joh 16:23‒24). Når derfor folket kaller på han som er, da må han komme til unnsetning. [Dahl 2018:29]

Salme 135 er lovprisningshymne som har teologisk dybde. Vi må be den med ærefrykt og glede.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme135

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼