▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Herre, jeg kaller på deg, kom meg hurtig til hjelp,
lytt til min røst når jeg roper.
2 Som røkoffer gjelde min bønn for deg,
mine løftede hender som aftenoffer.
3 Herre, sett vakt for min munn,
vokt mine leppers dør.
4 Bøy ikke mitt hjerte til ondt,
til å gjøre ugudelig gjerning
med ugjerningsmenn.
Jeg vil ikke smake
deres fine retter.
5 Når den rettferdige slår meg,
er det av kjærlighet.
Den ugudeliges olje skal ikke salve mitt hode,
mot hans ondskap setter jeg min bønn.
6 Deres høvdinger skal styrtes mot klippen,
de som elsket å høre meg si:
7 «Som når en pløyer og velter opp jord,
strøs våre ben ved dødsrikets gap.»
8 Med øynene vendt mot deg, Herre,
tar jeg min tilflukt til deg.
La ikke min sjel gå til grunne.
9 Herre, frels meg fra deres snarer,
fra onde menneskers garn.
10 I sine egne garn skal de fanges,
men jeg skal gå frem på min vei.
Salme 141 klassifiseres som en individuell klagesalme. Den tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i første vesper til søndag i uke 1, altså lørdag på kveld. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på fredag.
Dette er en veldig personlig bønn fra en person som trygler Herren om hjelp. Som vi ofte ser i andre klagesalmer, får vi imidlertid ikke vite hva som egentlig er det konkrete problemet. Det er fint for oss som ber denne salmen, for da kan vi legge våre egne vanskeligheter inn i teksten.
Mot slutten hører vi at salmisten ber Herre, frels meg fra deres snarer, fra onde menneskers garn [v 9]. En slik bønn kan vi også trenge når vi blir fristet av dem som ikke søker det gode, de onde ‒ eller skal vi si «det onde» eller kanskje «den Onde». Det var ikke uten grunn Jesus lærte oss å be i Fadervår: led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde [Matt 6:13; fra Bibelen 1930].
Et hellig tegn
Når dette er sagt, må vi rette oppmerksomheten mot noe helt annet, som vi også finner i salme 141. I det andre verset leser vi:
Som røkoffer gjelde min bønn for deg,
mine løftede hender som aftenoffer.
Dette verset henviser åpenbart til Tempelets kveldsliturgi, som inkluderte en offerhandling. Det som i vår oversettelse kalles røkoffer, kan enten være røyken som stiger opp fra selve brennofferet eller fra røkelsen som brennes for seg [Davidson 1998:454]:
Jeg gir deg fete dyr som brennoffer sammen med røyken av værer. Jeg ofrer både okser og bukker. [Sal 66:16]
Så skal han [Aron eller en av hans etterfølgere] fylle glopannen med glør fra alteret foran Herrens ansikt, og ta to fulle hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens ansikt så skyen av røkelsen skjuler soningsstedet […] [3 Mos 16:12‒13]
Det siste sitatet passer kanskje best for det som vår salme beskriver.
Salmens andre vers beskriver de to fysiske handlingene løftede hender og røkoffer, som vi kan kalle hellige tegn, for de uttrykker noe mer enn det helt konkrete. Det går nemlig an å be med kroppen og fysiske handlinger, ikke bare med ord, tanker og følelser. Romano Guardini [1995] har skrevet en fin bok Om hellige tegn. Se også avsnittene 1145‒1152 i Den katolske kirkes katekisme.
Å knele og å stå, for eksempel, er to kroppslige holdninger som uttrykker to ulike relasjoner til Gud, og fordi de uttrykker relasjoner, kan vi si at de på en måte er fysiske bønner.
Noen hellige tegn forener imidlertid både handling og ord, for eksempel korstegnet, som er en meget rik bønn. De ordene som sies ‒ I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen. ‒ er både bekjennelse og lovprisning av Den hellige Treenighet, mens det korset man tegner med hånden knytter oss til Kristi korsoffer. Her er altså det viktigste i vår kristne tro forenet. Det er derfor korstegnet ofte brukes som en velsignende bønn.
Hvis vi ser etter, så vil vi finne at tekstene i Salmenes bok nevner mange slike hellige tegn og handlinger som har bønnens funksjon. Her er enda to eksempler. Et sted skriver salmisten (jeg vil) kaste meg ned for ditt hellige tempel [Sal 138:2], altså uttrykke tilbedende bønn med en kroppslig handling. Noe tilsvarende står det i en annen salme: Kom, la oss tilbe og kaste oss ned, knele for Herrens, vår Skapers åsyn [Sal 95:6]. I en av festreisesalmene står det la oss gå opp til Herren hus [Sal 122:1]. Å begi seg på vandring til Tempelet ‒ eller for oss kristne til kirken ‒ er også en relasjonell handling, som derfor er en fysisk bønn: Vi søker aktivt å komme Gud i møte.
Etter denne lille «katekesen», vender vi igjen oppmerksomheten mot salme 141.
Den siste delen av det andre verset nevner et hellig tegn. De løftede hender uttrykker også en relasjon til Gud: Vi strekker oss mot ham som om vi skulle si «Her er jeg, Herre, kom meg i møte». Handlingen i seg selv uttrykker disse ordene; de løftede hender er også bønn, aftenoffer kaller salmisten det. Det er for øvrig ikke overraskende at salme 141 brukes i kveldsbønnen vesper, den henviser jo til aftenofferet.
Når salmisten i den første delen av det samme verset skriver som røkoffer gjelde min bønn for deg så er ikke det bare et poetisk bilde. Å tenne røkelse er også en handling som uttrykker en relasjon til Gud, vi lar våre bønner stige opp til ham med den fysiske røyken. I noen klostersamfunn er det vanlig å sette et røkelseskar på alteret når man ber vesper, slik at vesperbønnen liksom stiger opp til Gud med røyken.
Den franske forfatteren Georges Bernanos har skrevet en gripende roman, Nouvelle histoire de Mouchette, om en misbrukt pike som i fortvilelse tar livet av seg utenfor landsbyen en søndag ved messetid. Akkurat da skjer noe som kan få oss til å tenke på salme 141: En tynn kolonne av røyk stiger mot himmelen fra landsbyen, en slags «røkelse» som uttrykte den bønnen Mouchette i sin fortvilelse ikke selv klarte å formulere:
Som røkoffer gjelde min bønn for deg,
mine løftede hender som aftenoffer.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme141
Lytt til hans røst i dag 