Salme 146 ‒ Lov Herren, min sjel!

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Lov Herren, min sjel!
  2 Hele mitt liv vil jeg prise Herren,
                lovsynge Gud så lenge jeg lever.
  3 Sett ikke din lit til fyrster,
                til mennesker som ikke kan hjelpe.
  4 De oppgir ånden, de blir til jord,
                deres tanker svinner bort den samme dag.
  5 Salig den hvis hjelp er Jakobs Gud,
                hvis håp står til Herren, hans Gud.
  6 Han som skapte himmel og jord,
     havet og alt det rommer,
                hans troskap varer til evig tid.
  7 Han gir de undertrykte rett,
                og mat til dem som sulter;
     Herren løser de fangne,
  8           han åpner de blindes øyne.
     Herren reiser dem som er bøyet,
                han elsker de rettferdige.
  9 Herren verner de fremmede, for enker og
     faderløse er han en støtte,
                men de ugudelige fører han på blindvei.
10 Herren er konge til evig tid,
                han er din Gud, Sion, fra slekt til slekt.

Salme 146 klassifiseres som en lovsang. Den er den første av de siste hallel-salmene. Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Den hebraiske originalteksten til vers 8 har Guds hellige navn Jahve, ofte oversatt som Herren, de to stedene i hvor TIDEBØNNENE bare skriver han (kursivert i teksten ovenfor). Det er synd, for da mister teksten i versene 7b–9 litt av sin insisterende karakter; den burde ha vært slik (som i Bibelen 2011): Herren løser […], Herren åpner […], Herren reiser […], Herren elsker […]og Herren verner […]. Se også listen helt til slutt i denne kommentaren!

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på onsdag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.

Dette er en lovprisningshymne hvor Guds mektige omsorg settes i kontrast til den flyktige hjelp mennesker kan gi: På den ene siden: Sett ikke din lit til fyrster, til mennesker som ikke kan hjelpe [v 3]; og på den andre: Salig den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud [v 5].

Når vi i dag ber salmen, kan fyrster bety alle eller alt som har makt: samfunnets styrende personer og organer, presse og andre media, rikfolk, mektige konserner, … ‒ listen kan være mye lengre.

Salmisten setter det på spissen og sier at vi ikke kan forvente hjelp fra mennesker, fordi de er flyktige: De oppgir ånden, de blir til jord, deres tanker svinner bort den samme dag [v 4]. Verset er en henvisning til skapelses­beretningen: Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. [1 Mos 2:7]. Dette jordiske (!) livet er imidlertid ikke varig, for av jord er du kommet, til jord skal du bli, som presten sier i begravelser.

I motsetning det flyktige menneske, som salmisten ikke stoler på, er Gud en solid hjelper: Salig den hvis hjelp er Jakobs Gud […] hans troskap varer til evig tid [vv 5‒6]. At han har skapt himmel, jord og havet [v 6], viser hans enorme makt, men det betyr ikke at han er en fjern skapergud. Nei, versene 7‒9 viser hans nærhet og omsorg for menneskene. Noe inspirert av Brueggemann [1995:127] kunne man kanskje tenke seg følgende konklusjon:

Herren – ikke Odin! – løser de fangne,
Herren – ikke Donald Trump! – åpner de blindes øyne.
Herren – ikke markedsliberalismen! – reiser dem som er bøyet,
Herren – ikke alle «kristne»! – elsker de rettferdige.
Herren – ikke alle politiske partier! – verner de fremmede

Det er derfor all grunn til å lovprise Herren [vv 1‒2,10].

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme146

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼