▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Vern meg, min Gud.
Jeg håper på deg.
2 Jeg sier til Herren:
«Du er min Gud og mitt eneste gode.»
3 Gagnløst er det for meg
å lite på jordens guder.
4 Mange plager rammer dem
som følger fremmede guder.
I deres blodoffer vil jeg ikke ta del.
Jeg vil ikke ta deres navn i min munn.
5 Herren er min arvedel, mitt beger.
Det er du som bestemmer min lodd.
6 Min jord ble meg tilmålt på fagre enger.
Jeg gleder meg over min arv.
7 Jeg priser Herren for hans råd,
for manende ord i mitt hjerte om natten.
8 Herren har jeg alltid for øye.
Med ham ved min høyre står jeg trygt.
9 Derfor gledes mitt hjerte, min tunge jubler,
i håp skal mitt legeme hvile.
10 Du overgir ikke min sjel til døden,
din hellige til gravens oppløsning.
11 Du lærer meg livets vei,
gir meg gledens fylde for ditt åsyn,
evig salighet ved din høyre.
Salme 16 klassifiseres som en tillitssalme, en salmetype som har trekk til felles med personlige klagesalmer og hvor hovedbudskapet er tillit til Guds hjelp. Salmen tilhører den første av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i første vesper til søndag i uke 2, altså på lørdag kveld. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 16 i ukens laudes eller vesper.
Denne salmen uttrykker en trygg tillit til Gud, men de tre siste versene er litt overraskende, for bibeleksperter forteller oss at jødene på den tiden da denne salmen ble skrevet, ennå ikke hadde etablert en lære om et evig liv etter døden. For dem var det de levendes triste lodd å ende i graven eller det dystre dødsriket, Sheol. Likevel sier forfatteren av salmen dette til Herren: Du overgir ikke min sjel til døden [v 10], og du gir meg […] evig salighet ved din høyre [vv 11]. Hvordan nå ekspertene enn måtte forklare dette problemet, har vi i dag ingen vanskeligheter med å gjøre disse ordene til våre egne. I kristen tradisjon finner vi to lesemåter av disse tre versene, som vi skal se nærmere på.
Den typologiske lesemåten
Typologi er en av måtene vi kan ty til for å tolke gammeltestamentlige tekster i lys av Det nye testamentets budskap, en lesemåte som er omtalt i større detalj tidligere i denne veiledningen.
I sin første preken på pinsedagen siterer Peter de fire siste versene av salme 16 og legger særlig vekt på vers 10:
Du overgir ikke min sjel til døden, din hellige til gravens oppløsning.
Peter tolker dette verset som om det dreier seg om Kristus og sier:
Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. […] Derfor så han [salmisten] inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle se forråtnelse. [Apg 2:24,31]
Den gammeltestamentlige salmisten har selvsagt ikke kjent Kristus og har kanskje heller ikke vært seg bevisst et messiansk perspektiv, men Peter bruker altså hans tekst som et profetisk utsagn om den oppstandne frelser.
Paulus har den samme salmen i tankene når han skriver:
Og et annet sted sier han: «Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.» [Apg 13:35]
For Peter og Paulus er altså den navnløse personen i salmen Kristus selv, han er en type på Kristus, som symbolsk har sin plass til høyre for Gud [jf. v 11b]:
Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd [Luk 22:69].
Dette kan vi altså ha i tankene når vi leser salme 16. Da ber vi salmen i glede over den frelse Gud har gitt oss gjennom Kristi død og oppstandelse
Den personlige lesemåten
Andre ganger kan vi imidlertid gjøre salmen personlig. Det er nemlig mulig å la dens ord bli våre egne: Du lærer meg livets vei [v 11a] her på jorden, og ved tidenes ende gir du meg gledens fylde for ditt åsyn, evig salighet ved din høyre [v 11b]. Da er det vi som uttrykker personlig håp og tillit. Det står mer om det i kapitlet om eisegese.
Nå ser det imidlertid ut til at vi har begynt å lese denne salmen baklengs; vi startet med slutten. Men det er kanskje ikke så galt, for nå kan vil gå tilbake og lese den første delen av salmen i lys av de siste versene mens vi holder oss til den personlige lesemåten.
Salmens fire første vers uttrykker sterk tro på og tillit til Gud og en total avvisning av fremmede guder [v 4]. Israelittenes historie etter erobringen av Kanaan gir oss mange dramatiske eksempler på både avvisning av og frafall til nabofolkenes religiøse praksis. Det er bakgrunnen for salmistens tekst.
Men hva med oss i dag? Har vi noen fremmede guder? Svaret er dessverre bekreftende. Vi har neppe hedenske avguder, men vårt liv er ofte preget av materialisme:
Så blir de stående disse tre: Tro, håp og penger. Men størst blant dem er pengene. [Hugin & Munin, Vårt Land 09.07.2018:32]
Har vi glemt Jesu advarsler om Mammons innflytelse? (Det står mer det i kommentaren til salme 49.) Eller for å si det med Paulus: For kjærligheten til penger er roten til alt ondt [1 Tim 6:10]. I så fall burde det røre vår samvittighet å be dette:
Jeg sier til Herren: «Du er min Gud og mitt eneste gode.» Gagnløst er det for meg å lite på jordens guder. [vv 2‒3]
Virkeligheten er nok litt annerledes for de fleste av oss. Derfor er det viktig å be salmens første vers med full tillit:
Vern meg, min Gud. Jeg håper på deg.
I versene 5 og 6 har salmisten sikkert tenkt på fordelingen av det erobrede landet mellom Israels tolv stammer, hvor alle (bortsett fra Levis stamme) fikk sin lodd. Men hva har ikke vi fått? For en rikdom av goder og velferd som preger våre liv! Vi tar det ofte som en selvfølge og kanskje en udiskutabel rettighet, men egentlig har vi sannelig mye å takke Gud for. Det glemmer vi kanskje til daglig, og da kan disse versene gi oss en viktig påminnelse om å gjøre det.
De to neste versene uttrykker at når vi er lydhøre for Guds ord [v 7] og har tillit til ham, da kan vi være trygge [v 8]. Derfor jubler salmisten i glede og håp [v 9], og vi med ham. Dette tillitsfulle håpet peker så fram til det evighetsperspektivet som avslutter salmen [vv 10‒11] og som vi begynte vår betraktning med.
En norsk bibelekspert skriver dette om den enkle troen vi møter i Det gamle testamentet:
Der er ho [trua] tillit til at Gud vil gjera det han har lova. I Salmane kan trua vera å venta. «Eg venta og vona på Herren. Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop,» seier Sal 40,2. Venting og von, tillit og forventing, det er trua i den første delen av Bibelen. [Magnar Kartveit, Vårt Land 22.02.2019:9.]
Vi må også lære oss å vente og håpe ‒ i tillit!
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme16
Lytt til hans røst i dag 