▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Herre, jeg løfter min sjel til deg,
  2           jeg stoler på deg, min Gud.
     La meg ikke bli til skamme,
                la ikke mine fiender håne meg.
  3 Ingen som venter på deg,
                skal stå igjen med skam.
     Skamfull, med tomme hender,
                står den som er troløs.
  4 Herre, vis meg dine veier
                og lær meg dine stier.
  5 La din sannhet lære og lede meg.
                Du er min frelser, hele dagen
                venter jeg på deg.
  6 Kom ihu din godhet, din miskunn, Herre,
                for den er fra evighet.
  7 Glem min ungdoms synder,
                se til meg, Herre, i din kjærlighet,
                for din godhets skyld.
  8 Herren er god og rettvis,
                derfor viser han syndere veien.
  9 Til sannhet fører han de små
                og leder dem på sin vei.
10 Alle Herrens stier er troskap og miskunn,
                for dem som holder hans pakt og hans bud.
11 For ditt navns skyld, Herre,
                forlat meg min synd, for den er stor.
12 Enhver som frykter Herren,
                får lære av ham den vei han skal ta.
13 Lykkelig skal han leve,
                hans ætt skal arve landet.
14 Herren taler fortrolig med dem som frykter ham,
                han rettleder dem ved sin pakt.
15 Mine øyne er vendt mot Herren,
                han løser min fot fra snaren.
16 Vend deg til meg, vær meg nådig,
                jeg er ensom og elendig.
17 Fri meg fra mitt hjertes angst,
                før meg ut av mine trengsler.
18 Se til min nød og min møye,
                tilgi meg alle mine synder.
19 Mine fiender, se hvor mange de er,
                hvor voldsomt de hater meg.
20 Bevar min sjel og fri meg ut.
                Du skjuler min skam, du er mitt vern.
21 Herre, la uskyld og rettsinn verne meg,
                for jeg håper på deg.
22 Min Gud, fri Israel ut
                fra all dets nød og trengsel.

Salme 25 klassifiseres som en individuell klagesalme. Den strukturert slik at første bokstav i hver av de 22 versene begynner med en hebraisk bokstav i alfabetisk rekkefølge. Slike salmer kalles akrostiske salmer, se mer om det i kommentaren til salme 119.  Salme 25 tilhører den første av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker ikke salme 25 i laudes eller vesper. KF-TIDEBØNN benytter imidlertid salmen i laudes på tirsdag, men dessverre er ikke hele salmen med, bare de første åtte versene. Det er litt synd, for salmen er komponert som en helhet, noe som blant annet går fram av dens alfabetiske struktur. Derfor er også versene 9‒22 vist ovenfor (kursivert).

Bortsett fra at versene på hebraisk er ordnet alfabetisk, er det ikke lett for oss å se en klar struktur i salme 25. Derfor er det kanskje ikke rart at heller ikke de lærde er enige om hvordan versene skal grupperes [Brueggemann & Bellinger 2014:131; Davidson 1998:89]. Alle er imidlertid enige om at salmen er en klage som på den ene siden uttrykker nød og synd og samtidig en trygg tillit til at Gud hjelper når man ber til ham.

Dette presenterer salmisten litt hulter til bulter, og det er kanskje ikke så galt, for sånn er livet for de fleste av oss. Vi lider og vi synder, og vi roper til Gud om hjelp og stoler på ham. Så kan vi be denne salmen og se at den speiler livets mangfold i sin kaotiske mangel på orden.

Når vi ser nærmere på teksten, oppdager vi raskt noen gjennomgående temaer.

For det første støter vi på noen uttrykk for klage ‒ annet kunne vi ikke forvente når det dreier seg om en klagesalme. Som i mange salmer er klagen nokså generelt formulert, vi får ikke vite hva som konkret er salmistens problemer. Det er bra for oss salmebrukere, som derfor kan legge våre egne intensjoner inn i teksten når vi ber den. Vi får bare høre at han har fiender og troløse og utsatt for hat [vv 2‒3,19], han klager over nød, trengsler, ufrihet, ensomhet og hjelpeløshet [vv 15‒18].

Han bekjenner også sin synd, nesten som om dette var en botssalme, og bruker uttrykk som synd, feiltrinn og det som tynger mitt hjerte. [vv 7,11,17‒18].

Hele salmen oser imidlertid av en urokkelig tillit til den hjelpende og tilgivende Gud. Det er ingen grunn til å peke på enkeltvers, for mange steder skriver salmisten om at han setter sin lit til og håper på Gud som er god, barmhjertig, miskunnsrik, kjærlig, rettskaffen og trofast og, ikke minst, som taler fortrolig med dem som frykter ham [v 14]. Her møter vi en person som har en dyp og nær relasjon til Gud, akkurat som et lite barn [Matt 18:2‒4].

Vi må heller ikke overse alle uttrykkene for å være underveis, underforstått å være på vei til Gud. Salmisten nevner veier og stier [vv 4,8‒10,12] og handlinger som vandre, ferdes og føres [vv 5,9,17]. Alle disse uttrykkene er utrykk for det basale håp som preger denne fine salmen.

Til slutt legger vi merke til at salmisten uttrykker en veldig personlig gudsrelasjon. Det er pronomene jeg, meg og mitt vi møter, bortsett fra i det siste verset. Der utvider han perspektivet til å omfatte hele folket: Gud, fri Israel ut fra alle deres trengsler! [v 22] Vi kan også ha vårt kristne samfunn i tankene når vi ber det verset.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme25

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼