▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
2 Salig den som tenker på den fattige og svake.
Herren skal fri ham på ulykkens dag.
3 Herren verner ham og skjenker ham
liv og lykke på jorden.
Han overgir ham ikke til fiendens grådighet.
4 På smertens leie står Herren ham bi.
Du forvandler hans leie når han er syk.
5 Jeg sier: «Herre, vær meg nådig,
helbred meg, for jeg har syndet mot deg.»
6 Mine fiender taler ondt om meg:
«Når skal han dø og
hans navn gå til grunne?»
7 Kommer noen og ser til meg,
taler han tomme ord.
Hans hjerte er fullt av ondskap,
straks han er ute, lar han tungen løpe.
8 Alle som hater meg, hvisker sammen mot meg.
De vurderer det onde som har rammet meg:
9 «Han har fått sitt ulivssår.
Der ligger han, han reiser seg ikke mer.»
10 Selv min venn som jeg stolte på,
han som delte mitt brød,
løfter hælen mot meg.
11 Men du, Herre, vær meg nådig,
hjelp meg opp, og jeg skal øve gjengjeld.
12 Da kan jeg vite at du er min venn,
når fienden ikke lenger triumferer over meg.
13 Og jeg skal stå skadesløs, for du holder meg oppe.
Du har stillet meg for ditt åsyn for alltid.
14 Velsignet være Herren, Israels Gud,
fra evighet til evighet.
Salme 41 klassifiseres av mange som en individuell takkesalme. Andre påpeker at salmen er sammensatt, fordi den har elementer av visdomslitteratur, individuell klagesalme og tillitssalme. Den er den siste salmen i den første av Salmenes boks fem «bøker», og det aller siste verset [v 14] er antakelig en tilføyelse, en lovprisning (en doksologi) som markerer dette. I TIDEBØNNENE er noen ord helt til slutt i dette verset utelatt: Amen! Ja, amen! (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på fredag i uke 1. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 41 i ukens laudes eller vesper.
Litterær struktur
Salme 41 består av tre avsnitt.
1) Belæring. Først kommer et nokså belærende avsnitt i samme stil som visdomslitteraturen i Det gamle testamentet [vv 2‒4]. Avsnittet begynner med å prise salig dem som viser omsorg for nødlidende. Vi finner tilsvarende tekster flere steder i Bibelen, blant annet i Salomos ordspråk og Bergprekenen:
Synd gjør den som forakter sin neste, salig er den som viser medynk med de fattige [Ordsp 14:21].
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet [Matt 5:7].
Det siste verset i denne blokken forteller at Herren hjelper den syke, og det gir en overgang til salmens midtre del, hvor sykdom er problemet.
2) Klage. Det neste avsnittet er en klage, som både begynner og slutter med bønnene Herre vær meg nådig [vv 5‒11]. Salmisten skifter nå fra den saklige stilen i det første avsnittet til noe svært personlig med pronomenene jeg, meg, min og mitt. Det er to ting som plager ham: Han er blitt syk og han har fiender og svikefulle venner som gjør vondt verre.
3) Tillit. Til slutt i salmen kommer to vers som uttrykker tillit til Guds hjelp [vv 12‒13]. Her uttrykker salmisten en jeg-du-relasjon til Gud. (Det står mer om dialog og jeg-du-relasjon til Gud i kommentaren til salmene 5, 63 og 86.)
Går det alltid bra med de snille ‒ og omvendt?
Visdomsordene i salmens første blokk og klagene i den neste synes å uttrykke en nesten automatisk kobling mellom gode gjerninger og velferd på den ene siden og synd og ulykke på den andre:
Salig den som tenker på den fattige og svake. Herren skal fri ham på ulykkens dag. […] Jeg sier: «Herre, vær meg nådig, helbred meg, for jeg har syndet mot deg.» [vv 2,5]
Den sterkt lidende Job setter spørsmålstegn med denne teologien, som ikke synes å stemme helt med menneskers erfaringer:
Jeg er uskyldig, det står jeg ved til jeg dør. […] For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, den farløse som ingen hjelper hadde. [Job 27:5; 39:12]
Også Jesus lærer oss noe annet:
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. […]» [Joh 9:1‒3]
Hvordan kan så vi i dag be en salme med disse vanskelige versene? Ja, for de er problematiske; la oss bare innrømme det. De stemmer jo ikke med vår erfaring. Det går nemlig ikke alltid bra med gode mennesker, og syndere har det ofte svært så godt.
Dette problemet har mange teologer balet med, og her kan vi ikke løse vanskelighetene. Når vi leser kommentarer til den aktuelle salmen, er det en del som dessverre bare gir oss «fromme» bortforklaringer, de tar ikke salmens ord på alvor. Det som pave Johannes Paul II skriver når han kommenterer salme 41, er riktig nok og verdifulle tanker, men han gir oss ikke noe svar på våre spørsmål om lidelsens problem. Han henviser til skriftstedet om Jesus og den blinde mannen og skriver følgende:
Selv om det er en oppfatning som Kristus, den definitive Åpenbarer, har distansert seg fra, […] kan lidelse i seg selv gjemme en skjult verdi og bli en vei til renselse, indre frigjøring og berikelse av sjelen. Det er en invitasjon til å overvinne overfladiskhet, forfengelighet, selviskhet og synd, og til å stole mer på Gud og hans frelsende vilje. [John Paul II & Benedict 2006:67]
Dette er faktisk alt paven skriver om de vanskelige versene. I kommentarene til salmene 92 og 112 kommer vi tilbake til den noe problematiske koblingen mellom gode gjerninger og velferd og mellom synd og ulykke.
Salmen kan leses på ulike måter
Flere av de gammeltestamentlige salmene kan bli og er blitt lest og tolket på forskjellige måter. Kommentaren til salme 110 gir både en del informasjon om det og et eksempel på hvordan den salmen er blitt lest på ulikt vis gjennom århundrene.
Salme 41 er også blitt lest på ulikt vis. La oss se på noen mulige lesemåter, til informasjon og inspirasjon.
1) En lidende person. Rent umiddelbart ser det ut til at salme 41 dreier seg om en person som lider av en sykdom og på grunn av fiender og svikefulle venner. Vedkommende kan ha vært en konkret person ‒ kanskje salmisten selv eller en han dikterisk presenter i jeg-form ‒ eller en fiktiv person som salmisten har skapt for å formidle et budskap.
Leser vi salmen slik, kan vi selv identifisere oss med denne personen og legge vår egen lidelse og håp om bedring inn i salmens ord, eller vi kan gjøre det samme for en slektning eller venn i vanskeligheter.
2) En personifisering av folket. Det er også mulig at salmisten har hatt et større perspektiv i tankene: Salmens lidende menneske kan være en personifisering av folket. Slik personifisering var vanlig i gammeltestamentlig tid. Jødefolket ble for eksempel hyppig benevnt med navnet til en av patriarkene, slik som i dette klippet fra en annen salme, hvor alle tre patriarkene begetner hele folket: For det er en lov for Israel, et bud fra Jakobs Gud, et vitnesbyrd gitt til Josef, den gang han drog ut fra Egyptens land. [Sal 81:5‒6] Lest på denne måten, handler salmen altså om gudsfolkets situasjon. Folket er blitt «sykt», det lider, på grunn av synd og frafall, som før deportasjonen til Babylon. Da kan svikefulle vennene tolkes som fiendtlige nabofolk. Og bønnen hjelp meg opp [v 11] kan dreie seg om nasjonal frigjøring og oppreisning.
Slik kan også vi i dag lese et samtidig samfunnsproblem inn i salmeteksten når vi ber. Kanskje kristne i det turbulente Midtøsten bruker salmen slik. Eller vi kan gjøre akkurat som israelittene i gammel tid, som personifiserer gudsfolket; da kan vi be salmen og tenke på kirken. Den har også sine feil og trenger hjelp, blant annet på grunn av seksuelt misbruk: Men du, Herre, vær meg nådig, hjelp meg opp [v 11].
3) Den lidende Kristus. Med støtte i Den nye testamentet er det også mulig med det Daly-Denton [2010:128‒164] kaller Christian re-reading of the psalms. I dette perspektivet er salmens person Jesus Kristus. Dette hadde selvsagt ikke salmisten i tankene; det er noe vi i ettertid leser inn i teksten, som om den lidende personen i salmen er en type for Kristus. Johannesevangeliet gir oss støtte for denne lesemåten, for Jesus siterer faktisk dens vers 10; han bruker det om seg selv og Judas’ forræderi, som om det var en bibelsk profeti:
Jeg taler ikke om dere alle, for jeg vet hvem jeg har utvalgt. Men dette ordet i Skriften må bli oppfylt: «Den som spiser mitt brød, løftet hælen mot meg.» Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at JEG ER. […] Da Jesus hadde sagt dette, ble han rystet i sitt innerste og sa rett ut: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» [Joh 13:18‒19,21]
(Mange tolker ordene med store bokstaver som en referanse til Guds navn JHVH, Jahve, «Jeg Er» [2 Mos 3:14–15]. Se mer om det i kommentaren til salme 135.)
4) Den frelsende Kristus. En annen kristologisk lesemåte har også vært foreslått: Salmens person er den lidende, korsfestede og oppstandne Kristus. Han har selvsagt ikke syndet selv [v 5], men han tok på seg menneskeslektens synder. På korset har han fått sitt ulivssår [v 9], men Gud Fader har hørt hans bønn om hjelp meg opp [v 11], og etter oppstandelsen og himmelfarten kan han si: Du har stillet meg for ditt åsyn for alltid [v 13]. Denne lesemåten har vært til inspirasjon for mange.
5) Den inkarnerte Kristus. Det finnes også en tredje kristologisk lesemåte. Da leser man inn i teksten mysteriet om inkarnasjonens fornedrelse og opphøyelse [Fil 2:6‒11]:
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste og
gitt ham navnet over alle navn. [Fil 2:7‒9]
De de tre kristologisk lesemåtene er dype og fine som grunnlag for meditasjon over salmens tekst, men til personlig bønn og bruk i tidebønnene, er kanskje de to første mer egnet.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme41
Lytt til hans røst i dag 