▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
(Salme 42)
2 Som hjorten lengter etter rinnende bekker,
slik lengter min sjel etter deg, min Gud.
3 Min sjel tørster etter den levende Gud,
når kan jeg tre frem for hans åsyn?
4 Tårer er mitt brød både dag og natt.
Hele dagen sier de til meg:
«Hvor er din Gud?»
5 Med fryd i sjelen kommer jeg ihu
at jeg vandret mot Herrens herlige bolig.
I festtog, under jubelrop og takkesang,
en pilegrimsskare i fest.
6 Hvorfor er du motløs, min sjel?
Hvorfor river du og sliter i meg?
Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham,
mitt åsyns frelse og min Gud.
7 Min sjel er motløs og tynget ned,
derfor vender jeg tanken mot deg,
fra Jordans land og fra Hermons høyder,
ja, fra berget Misar.
8 Avgrunn kaller på avgrunn ved duren av dine fossefall.
Dine bølger og brenninger skyller over meg.
9 Herren sender sin miskunn om dagen.
Hans sang er hos meg om natten
når jeg ber til den levende Gud.
10 Jeg vil si til Gud, min klippe:
«Hvorfor glemmer du meg?
Hvorfor skal jeg gå motløs omkring,
knuget av fienden?»
11 Fiendens hån går meg gjennom marg og ben.
Hele dagen sier de: «Hvor er din Gud?»
12 Hvorfor er du motløs, min sjel?
Hvorfor river du og sliter i meg?
Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham,
mitt åsyns frelse og min Gud.
(Salme 43)
1 Døm meg, forsvar min sak
mot mennesker uten nåde.
Fri meg, Gud, fra mennesker
som farer med svik og ondskap.
2 Du er den Gud som er mitt vern,
Gud, hvorfor støter du meg ut?
Hvorfor skal jeg gå motløs omkring,
knuget av fienden?
3 Send ditt lys og din sannhet så de kan lede meg,
føre meg til ditt hellige fjell, til din bolig.
4 Jeg skal gå til Herrens alter,
til Gud, min glede.
Jeg skal juble, Herre, min Gud,
lovsynge deg til harpen.
5 Hvorfor er du motløs, min sjel?
Hvorfor river du og sliter i meg?
Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham,
mitt åsyns frelse og min Gud.
Egentlig utgjør salmene 42 og 43 antakelig bare én salme, for begge salmene har felles refreng (kursivert i teksten ovenfor). I noen hebraiske manuskripter er salmene ikke skilt fra hverandre. Den klassifiseres som en individuell klagesalme. Salmen tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker de to delene av salmen i laudes henholdsvis på mandag og tirsdag i uke 2. KF-TIDEBØNN benytter salme 42 i vesper på tirsdag, men salme 43 blir ikke brukt i ukens laudes eller vesper.
Tørsten
Salmene 42 og 43, som altså kan leses som én salme, åpner med noen vakre, poetiske ord som forteller oss at å lengte etter Gud er som å være tørst. I denne salmen er savnet av Gud like sterk som hjortens lengsel etter leskende vann:
Som hjorten lengter etter rinnende bekker, slik lengter min sjel etter deg, min Gud [v 42:2].
I to andre salmer, salmene 63 og 143, møter vi et lignende bilde, men der er det ikke hjorten, men den tørrsvidde jorden som tørster:
Gud, du min Gud, deg søker jeg, min sjel tørster etter deg. Mitt kjød lengter etter deg som den uttørrede jord etter regn. [Sal 63:2; jf. Sal 143:6]
Når regnet kommer, spirer livet fram fra det tilsynelatende døde, som når Gud nåde risler over den tørre sjelen og lar troen velle fram.
I den aktuelle salmen er det altså hjorten vi møter. Som kristne kan vi se på den som et bilde på mennesket som søker dåpsvannets nåde, ikke bare den nyomvendte som ber om å bli døpt, men også den kristne som senere i livet søker tilbake til dåpens kilde. Jesus sa det slik:
Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. [Joh 4:13‒14]
Tema med variasjoner
Denne salmen er delt i tre blokker av et refreng [vv 42:6,12; 43:5]. Både refrenget og de tre tekstavsnittene som det avslutter, uttrykker bevegelsen fra lengsel og fortvilelse til håp.
Ser vi på salme 42–43 som en helhet, oppdager vi at den er bygget opp som et «tema med variasjoner» ‒ for å bruke et musikalsk uttrykk.
Temaet er beslektet med Jesajas berømte ord: Sannelig, du er en Gud som skjuler seg [Jes 45:15]. Helt i begynnelsen hører vi nemlig om salmisten intense lengsel etter Gud, han tørster etter den levende Gud [v 42:3] ‒ underforstått: Han lider under Guds tilsynelatende fravær. Etter at temaet er presentert, følger variasjonene. I alle tre delene av salmen møter vi temaet igjen, i nye forkledninger.
I den første delen leser vi: Hvor er din Gud? [v 42:4] Det er noen ‒ vi får ikke høre hvem ‒ som plager salmisten med dette fryktelige spørsmålet, som gir ham tårer […] både dag og natt [v 42:4].
Vi møter det samme spørsmålet igjen i den andre blokken, i vers 42:11, men der finner vi i tillegg en annen variasjon av temaet: Hvorfor glemmer du meg? [v 42:10]. I sin angst opplever salmisten at Gud ikke bare er skjult, han frykter også at Gud har glemt ham.
Akkurat dette blir enda mer forsterket i det tredje avsnittet, for nå utbryter salmisten i sin fortvilelse Gud, hvorfor støter du meg ut? [43:2]
Temaet er altså lengselen etter Gud, og variasjonene kommer med stigende intensitet når salmisten uttrykker angst for at Gud er skjult, at Gud har glemt ham og at Gud til og med forkaster ham.
Denne salmen uttrykker på denne måten en dyp, eksistensiell angst, men det er bare den ene siden av salmens budskap, for forfatteren uttrykker også et sterkt håp, en grunnleggende tillit til Gud.
La oss gå igjennom salmen en gang til for å lete etter håpet, men først må vi presentere salmisten.
Salmens jeg-person
Salmisten holder antakelig til nær fjellet Misar [v 42:7b] i det store Hermon-massivet, der hvor dagens nordlige Israel, Libanon og Syria møtes. I skråningen løper flere små elver sammen og danner Jordanelven. Der lengter han etter Gud, og han minnes de gangene han tidligere har vært med på pilegrimsvandringene til festene i Jerusalem [v 42:5]. Han er plaget av mennesker uten nåde, av Fiendens hån, som plager ham med Fristerens spørsmål, Hvor er din Gud? [vv 43:1; 42:4,11]. Men han har håp og ber i tillit om igjen å få tre frem for hans åsyn, altså å få reise til det hellige fjell og være i Tempelet på Sion, stedet for Guds nærvær [vv 42:3; 43:3].
Salmens tre deler
1) Den første blokken [vv 42:2‒5] åpner med de vakre, poetiske versene om hjorten, som på en gripende måte uttrykker lengselen etter en trygg og levende tro. Ingen har vel vanskeligheter med å gjøre disse ordene til sine egne. Vi skulle også gjerne ha kunnet stille vår tørst, ha møtt den levende Gud og ha sluppet spottende ord om hvor er din Gud?
I sin lengsel etter Gud spør salmisten når kan jeg tre frem for hans åsyn? For jødene på salmedikterens tid var dette gudsnærværet ganske håndfast. Det viste seg i Guds store gjerninger, som for eksempel hans skapende virksomhet og da han ledet folket ut av Egypt og gjennom den lange vandringen i ørkenen. Men Gud hadde også et mer konkret nærvær, først i paktteltet ‒ Guds bolig [3 Mos 8:10] ‒ og senere i Tempelet i Jerusalem. Å tre frem for Guds åsyn, betyr derfor for salmedikteren å begi seg på vei til Jerusalem og å gå inn i Tempelet.
Derfor finner han trøst i minnene om tidligere pilegrimsvandringer i festtog, under jubelrop og takkesang. Salmedikteren har ikke alltid hatt det like vanskelig med troen.
Ved avslutningen av dette tekstavsnittet møter vi for første gang refrenget [v 42:6]. Da oppdager vi at det er som et sammendrag av eller en konklusjon til det vi nettopp har lest. Som vi skal se, fungerer refrenget på samme måte etter de to andre blokkene også. Refrenget har to deler og går ‒ akkurat som tekstavsnittet foran ‒ fra fortvilelse til håp. Først kommer et spørsmål som uttrykker lidelsen og lengselen: Hvorfor er du motløs, min sjel? Hvorfor river du og sliter i meg? Svaret er en oppfordring om å ha tillit til den frelsende Gud: Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.
Når vi ber denne salmen og legger våre intensjoner inn i den, kan vi hver gang vi kommer til refrenget, la det rekapitulere vår sorg og uro over å være langt borte fra Gud, og samtidig la det mane det oss til tålmod og håp.
2) I den andre blokken [vv 43:7‒11] er salmedikteren mer konkret. Det han lengter etter, der han bor langt borte fra Jerusalem, er Herrens nærvær i Tempelet. Lengselen maler han i sterke bilder: Fosseduren gir ham følelsen av å stå ved avgrunnen, og vannet minner ham om syndfloden.
Når dikteren føler seg glemt av Gud og truet av spotterne, mister han imidlertid ikke motet, for han holder fast ved bønnen både dag og natt.
Og igjen ser vi at refrenget uttrykker denne bevegelsen fra fortvilelse til håp.
Når vi ber salmen, kan dens ord uttrykke vårt ønske om en trygg tro og å erfare Guds nærvær i vårt liv. Vi kan la den være poetiske utrykk for gudslengsel. Noen av oss bor til og med så langt borte fra kirken at vi sjelden kan besøke den; i så fall er dikterens ord et direkte uttrykk for den situasjonen.
3) Salmisten vender tilbake til bønnen i den tredje og siste salmeblokken [vv 43:1‒4]. Han ber om Guds lys og sannhet både i striden mot mennesker uten nåde og på veien til Guds bolig på det hellige fjell. Når han så er fremme, kan han delta i tempelliturgien og juble og lovsynge Gud til harpen.
Her minner salmen oss om hvor viktig det er å be når vi plages av tvil og av mennesker som angriper vår tro. Vi legger også merke til at løsningen ikke er hos dikteren i isolasjon, men i gudstjenestens sosiale setting. Det gjelder oss også, vi som søker Gud i kirkens liturgiske fellesskap.
Å «se Gud» kan også ha et eskatologisk perspektiv. Hele vårt liv er som en pilegrimsgang mot vårt evige mål. Det er grunnpilaren i vårt kristne håp:
Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt [1 Kor 13:12].
Derfor kan vi glede oss over at salmen slutter med refrenget, som igjen uttrykker håp og lovsang:
Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham [v 43:5].
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme42 #salme43
Lytt til hans røst i dag 