Salme 46 ‒ Jakobs Gud er vår faste borg

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Gud er oss et mektig vern,
                en hjelper som alltid er rede.

  3 Derfor frykter vi ikke om jorden ryster,
                om fjellene bever i havets dyp,
  4 om bølgene bruser og fråder av skum,
                om fjellene skjelver i opprørt hav.
     Herren, hærskarenes Gud, er med oss,
                     Jakobs Gud er vår faste borg.

  5 En elv med sine grener fryder Herrens stad,
                helliger den Høyestes bolig.
  6 Gud er i dens midte, den kan ikke rokkes.
                Herren kommer den til hjelp ved morgengry.
  7 Folkeslag kommer i kok, riker vakler.
                Han hever sin røst og jorden revner.
  8 Herren, hærskarenes Gud, er med oss.
                     Jakobs Gud er vår faste borg.

  9 Kom og se hva Herren har gjort,
                han som fyller jorden med age.
10 Han gjør slutt på krig over hele jorden.
                Buer har han brutt, spyd har han knekket
                og kastet skjold på ilden.
11 «Hold opp! Dere må innse at jeg er Gud,
                opphøyet over folkene,
                høyt over hele jorden.»
12 Herren, hærskarenes Gud, er med oss,
                     Jakobs Gud er vår faste borg.

Mange eksperter henviser til Herrens stad i det femte verset og klassifiserer salme 46 som en Sion-sang (se kommentarene til salmene 48, 87 og 122); andre er imidlertid uenig, for beskrivelsen av byen passer ikke så godt med Jerusalem. Salmen tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Salmen er tredelt: vv 2‒4, 5‒8 og 9‒12. I den hebraiske originalen er dette markert ved at ordet sela (muligens en liturgisk markør) er føyd til etter det siste verset i hver del. Verset foran de to siste sela-markørene er et refreng, men refrenget mangler foran det første sela [v 4]. Mange mener derfor at det skulle ha vært et refreng der også; kanskje det er blitt borte da teksten ble kopiert. Noen bibelutgaver (bl.a. Jerusalem­bibelen 1998:920 og TIDEBØNNENE) har føyd til refrenget i slutten av vers 4, akkurat som i salmeteksten her, hvor refrengene er kursivert.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på fredag i uke 1. KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på mandag. Salmen har inspirert Luther til å dikte Vår Gud han er så fast en borg.

Tre bilder

Med bred pensel maler denne salmen tre svært ulike bilder for oss, nesten som en altertavle i tre deler, et triptykon:
1) Kaos: Etter en kort innledning om den vernende Gud [v 2], skildrer det første bildet kaos, beskrevet som en enorm naturkatastrofe, omtrent som et stort jordskjelv med en ødeleggende tsunami [vv 3‒4].
2) En fredelig by: Så kommer motsetningen. Det midtre bildet viser oss en fredelig by, Herrens stad, med en idyllisk elv [vv 5‒6]. Guds nærvær gir byen trygghet. Helt paradisisk er det riktignok ikke, for rundt om strides folkeslag; det er trusler i horisonten [v 7].
3) Tillit til Gud: I det siste bildet blir vi invitert til å se hva Herren har gjort; det viser tilstanden etter at en militær fare definitivt er overvunnet [vv 9‒11].

Vi legger merke til at store kontraster er et viktig poetisk virkemiddel i denne vakre salmen. Kaos i den første delen står i motsetning til idyllen i de to andre delene. I kaoset bever og skjelver fjellene [vv 3,4] mens byen ikke rokkes [v 6]. Det frådende havet [v 4] står i kontrast til den gledesskapende elven med sine grener [v 5]. Folkeslagene kriger [v 7], men Gud gjør slutt på krigen og skaper fred [vv 9‒10].

Men er bildene sanne?

Disse kontrastene understreker salmens hovedbudskap: tillit til Gud. Naturen kan være farlig ‒ tenk på katastrofen i salmens første del ‒ og i den midtre delen ser vi at også menneskene kan true oss, de skaper ufred. Men tross alt står Gud oss bi med sin hjelp, så kom og se hva Herren har gjort [v 9]. Vi møter trygghetsmotivet allerede i innledningen: Gud er oss et mektig vern, en hjelper som alltid er rede. Derfor frykter vi ikke [v 2‒3a]. Dessuten minner refrenget oss tre ganger om det samme: Herren, hærskarenes Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg [vv 4b,8,12]. Salmisten forteller oss altså at vi kan slappe av, det går bra til slutt.

Men er det slik? Kan vi tro det vi leser? Kan vi virkelig ha trygghet og tillit? Kan vi legge all frykt til side?

Mediene forteller oss jo om fryktelige katastrofer, om tørke, jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunamier, orkaner, epidemier … Kan ikke den allmektige Gud forhindre det? Vi ber jo om det. Og kan Gud virkelig være et mektig vern, en hjelper som alltid er rede når den menneskelige ondskapen viser sitt sanne ansikt. Nyhetsbildet er fullt av beretninger om vold, drap, utbytting, korrupsjon og kriger i år etter år? Vi ber jo om hjelp mot dette også.

For mange rokker slike tanker ved troen, tvilen ligger på lur. Nå håper kanskje du som leser at jeg, som skriver denne teksten, kan gi fullgode svar på spørsmålene ovenfor, siden jeg har løftet dem fram. Jeg må imidlertid skuffe deg, for det kan jeg ikke. Lidelsens og ondskapens mysterier er for uutgrunnelige for meg. Likevel har jeg tro tross tvil og tillit tross spørsmål. Det må vi alle ha. (Se også kommentaren til salme 77.)

Jeg tenker ofte på hva Owe Wikström har fortalt. Han er en svensk forfatter, psykoterapeut, teolog og prest. En dag fikk han akutt hjertestopp, men ble nærmest ved en tilfeldighet reddet. Her er hans tanker etter hendelsen:

Men min religiösa tro är varken större eller mindre än före sjukdomen. Att tvivla är en del både av mitt yrke och min läggning. Utan tvivel är man inte riktigt klok. Men under det har jag stabil basal tillit till att en extern realitet faktiskt finns. […] Jag vet inte säkert; men jag tror. [Owe Wikström, Rapport från en existenspaus, Tidsskrift for den norske legeforening 2008:2800.]

Utan tvivel är man inte riktigt klok. Det utsagnet er verd å huske!

Hva enten man har tro eller tvil, er bønnen viktig. At bønnen ikke blir oppfylt med en gang og på den måten som vi forventer, er ingen unnskyldning for å droppe å be. Vi må bare innse at vi ikke kan ha kjennskap til Guds, valg og handlinger. Det er mange vitnesbyrd om det i Bibelen. Her er et par klipp:

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. [Jes 55:8‒9]

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! [Rom 11:33]

Salmisten er antakelig inne på det samme når han legger disse ordene i Guds munn:

Hold opp! Dere må innse at jeg er Gud, opphøyet over folkene, høyt over hele jorden [v 11].

Det går bra til slutt

Vi har allerede sett at salmistens egentlige budskap, er at det går bra til slutt. Han tenkte antakelig svært konkret på at Gud vil beskytte og hjelpe israelittene og deres hellige by. Men etter at troen på et paradisisk liv etter døden vokste fram i jødenes tro, og enda mer etter Kristi forkynnelse, død og oppstandelse, får den tredje delen av salme 46 en dypere betydning. Salmisten skriver i vers 10 at Gud gjør slutt på krig over hele jorden. Buer har han brutt, spyd har han knekket og kastet skjold på ilden. Det er nærliggende for kristne å tolke dette profetisk, det er noe som fullt ut blir virkeliggjort når den jordiske æra er over. Salmisten hadde kanskje Jesajas profeti i tankene da han skrev dette verset:

Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. [Jes 2:4]

For oss får disse ordene evighetsverdi. På samme måte kan vi legge et tilsvarende perspektiv på salmens ord om Herrens stad og dens gledesskapende elv. Vi kan tenke på Johannes’ profeti om det nye Jerusalem og elven med livets vann:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. […] Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. [Åp 21:1‒2; 22:1‒2]

Konklusjonen må være: Bevar tilliten! for Herren, hærskarenes Gud, er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme46

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼