Salme 49 ‒ Mennesket kan ikke kjøpe seg fri

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Lytt til dette, alle folk, hør all verden,
  3           småkårsfolk og stormenn, fattig og rik.
  4 Min tunge forkynner visdom.
                Mitt hjerte huser forstandige tanker.
  5 Jeg vender øret til visdomsord,
                tyder min gåte til strengelek.

  6 Hvorfor frykte på ulykkens dag,
                om ondskapen jager og omringer meg?
  7 De setter sin lit til sitt gods,
                brisker seg av sin store rikdom.
  8 Men mennesket kan ikke kjøpe seg fri,
                betale til Gud sin løsesum.
  9 Sjelens pris er for høy,
                det måtte han oppgi for alltid.
10 Skulle han da bli ved å leve
                og aldri se gravens dyp?
11 Selv vismenn skal han se dø,
                og dåren går bort og overlater
                sitt gods til andre.
12 Graven er deres hjem for evig,
    deres bolig fra slekt til slekt,
                og de hadde gitt sitt navn til sin jord!
13 Midt i sin prakt skjønner mennesket det ikke,
                     det ligner umælende kveg.

14 Slik går det dem som stoler på seg selv,
                slik ender de som slår seg
                til tåls med tomme ord.
15 I dødsriket drives de ned som får,
    døden er deres hyrde,
                over dem skal de rettsindige herske.
     Deres bilde blekner når dagen gryr.
                Dødsriket er deres bolig.
16 Men Gud løser min sjel fra dødsrikets grep
                og tar meg til seg.
17 Frykt ikke om en mann blir rik,
                om han øker sin rikdoms herlighet.
18 I døden tar han ingenting med.
                Hans rikdom følger ham ikke i graven.
19 Mens han lever, kan han nok prise seg lykkelig:
                «De roser deg for ditt hell.»
20 Likevel går han til sine fedre
                og skal aldri mer gledes ved livet.
21 Midt i sin prakt skjønner mennesket det ikke,
                     det ligner umælende kveg.

Salme 49 klassifiseres som en visdomssalme [jf. vv 4‒5]. Den tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på tirsdag i uke 2 og deler den i to deler: vv 2‒13 og vv 14‒21. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 49 i ukens laudes eller vesper.

Den første gangen vi leser salme 49, er det ikke rart om vi tenker at her har vi igjen en av disse kjedelige, noe utdaterte visdomstekstene, noen ord fra en mann som tror han er klok og som øser ut selvfølgeligheter. Kanskje vi også tenker at dette ikke er noen bønn, for salmisten ser jo ut til bare å belære oss med sine forstandige tanker og visdomsord [vv 4,5].

Når vi imidlertid leser salmen i lys av Jesu lære, ser vi hvor aktuell den er. Flere av Jesu ord om rikdom og død er nesten som omskrivinger av salmens budskap. Pave Frans har mange ganger lagt vekt på tilsvarende tanker. Dessuten har salmen et håpefullt budskap, som vi kanskje ikke oppdager med en gang.

Et globalt budskap

Lytt til dette, alle folk, hør all verden [v 2]. Slik begynner salmen, og det er verd å merke seg at salmisten henvender seg til oss alle, ikke bare til jødefolket, hans budskap er globalt. Så vi må altså lytte, han har noe viktig å si oss.

Det er interessant å sammenligne salmens første vers med jødenes trosbekjennelse, Shemá Jisrael, begge er en oppfordring til å lytte: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én [5 Mos 6:4]. Der er det bare israelfolket som tiltales. Fra begynnelsen av så jødene på seg selv som Guds utvalgte folk, et folk som hadde lært den sanne, ene Gud å kjenne, i motsetning til nabofolkene med deres mange avguder. Men etter hvert utvidet perspektivet seg. Bibelekspertene mener at salme 49 ble redigert ganske sent, kanskje henimot år 200 f.Kr. [Deissler 1966:240], og vi ser at salmisten nå har et budskap som gjelder all verden [v 2].

Det er naturlig å dele denne salmen inn i tre deler. Først leser vi salmistens appell; han er en person som tilhører den gammeltestamentlige visdomstradisjonen, og han oppfordrer oss innstendig til å lytte til de forstandige tanker han forkynner [vv 2‒5]. Så følger to deler, som begge avsluttes av et refreng-lignende vers.

Temaet for disse to delene er nokså dystert: Det dreier seg om døden. Først får vi høre at alle skal dø, hva enten de er rike, vise eller uforstandige [vv 6‒13]. Deretter utdyper salmisten dødens realitet, men kommer samtidig med et glimt av håp [vv 14‒21].

Alle skal dø

Et noe banalt ordtak sier at det er vanskelig å spå, især om fremtiden. En ting er imidlertid helt sikkert, der tar ikke spådommen feil: Livet ender i døden. Dette er så grunnleggende, hevder den tyske filosofen Martin Heidegger, at livet bare kan forstås som Sein-zum-Tode («væren-til-døden»), for livet er en realisering av muligheter som fremtiden bringer, men døden er den siste av alle muligheter, etter den er intet mulig.

De fleste av oss må bare resignere og godta at slik er det bare. Noen gjør imidlertid opprør mot denne skjebnen, især hvis de er svært rike, for med moderne teknologi og mange penger håper de å kunne kjøpe seg fri fra dødens realitet.

Det ene prosjektet er å bli dypfryst umiddelbart etter dødsøyeblikket for så å bli tint opp igjen en gang i fremtiden, når det er blitt teknologisk mulig å gi fortsatt liv. Det er imidlertid tvilsomt om det er særlig fristende å våkne opp da, uten familie og venner og med et samfunn som har løpt fra deg. Likevel er det tydeligvis noen som setter sitt håp til teknologien, for det finnes allerede banker med nedfryste lik.

Alternativet, som foreløpig bare er en hypotetisk mulighet, er med genteknologi å modifisere aldringsprosessen slik at livet forlenges, i det minste for en tid eller kanskje uten ende.

Begge metodene vil bare de svært rike kunne nyte godt av. Blir fremtiden befolket av milliardærer? Brave New World!

Salme 49 er mer realistisk, for mennesket kan ikke kjøpe seg fri, betale til Gud sin løsesum. Sjelens pris er for høy [vv 8‒9]. I virkeligheten peker salmisten på noe svært alvorlig: Å forsøke å betale seg til et liv uten ende, er å frikjøpe seg fra Gud. Tilsvarende gjelder den som setter sin lit til sitt gods [v 7]; et slikt menneske velger bort Gud og glemmer at alle ved døden overlater sitt gods til andre [v 11].

«Mammon» er et arameisk ord for penger og materiell rikdom. Jesus personifiserer det og advarer stadig mot å gjøre Mammon til sin gud:

Dere skal ikke samle skatter på jorden, [ for] der skatten din er, vil også hjertet ditt være. […] Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. [Matt 6:19,21,24; jf. v 7 i salmen]

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? [Matt 16:26; jf. vv 8‒9 i salmen]

Men Gud sa til ham: «Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?» Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. [Luk 12:20‒21; jf. vv 7,11,18 i salmen]

(Se mer om Mammon i kommentaren til salme 16.)

Denne seksjonen av salmen ender, som nevnt, med et refreng [v 13]. Oversettelsen i TIDEBØNNENE, som er gjengitt ovenfor, avviker en del fra den vi finner i Bibelen 2011 og mange andre bibeloversettelser:

TIDEBØNNENE:   det [mennesket] ligner umælende kveg
Bibelen 2011:      Det ligner dyrene som må dø

Den siste oversettelsen er litt mer konkret og uttrykker bedre budskapet i denne delen av salmen: Døden er uunngåelig, og ingen kan ta med sine skatter i graven. En dyster forkynnelse!

Et glimt av håp?

Umiddelbart kan det se ut som den siste delen av salmen viderefører tankene fra den forrige seksjonen, altså at alle må til dødsriket og at ingen kan ta med formuen dit, men finleser vi teksten, ser vi noen bemerkelsesverdige nyanser.

Først leser vi at slik går det dem som stoler på seg selv [v 14], altså med dem som setter sin lit til egne ressurser, stor rikdom eller visdom. Det kan få oss til å spørre: Betyr det at det går annerledes med den som holder seg til Gud?

Litt lenger ned ser vi et vers som har gitt opphav til mange ulike tolkninger: Men Gud løser min sjel fra dødsrikets grep og tar meg til seg [v 16]. Hva betyr det? Finnes det en nødutgang i livet?

Mye tyder på at salmisten legger stor vekt på dette verset, for han har laget en språklig likhet og betydnings­-messig kontrast mellom vers 8 og vers 16. Han bruker nemlig samme hebraiske verb begge stedene, et verb som kan oversettes med «å kjøpe fri» eller «å frigi mot løsepenger». Her er disse to versene i oversettelsen fra Bibelen 2011, som viser dette litt bedre enn TIDEBØNNENE:

Ingen kan kjøpe fri en bror, ingen kan gi Gud løsepenger for ham. [v 8]

Men Gud vil kjøpe meg fri fra dødsrikets grep, for han vil ta meg til seg. [v 16]

I vers 8 får vi vite at mennesket ikke kan kjøpe seg fri fra døden, mens vers 16 forteller oss at Gud kan gjøre nettopp det.

Hva er det salmisten egentlig uttrykker? Han presiserer det ikke, men kan det være at han tror på et evig liv etter den fysiske døden? Det er ikke lett å si, men vi vet at en slik lære begynte å gro fram sent i den siste tiden før Jesus ble født, og tyder mye på at denne salmen tilhører en sen fase i den gammeltestamentlige jødedommen (se ovenfor).

Problemet er enklere for kristne som ber salme 49. Evangeliene har lært oss om frelsen, oppstandelsen og det evige livet hos Gud. For oss kan denne salmen derfor være et uttrykk for det kristne håpet. Dette gledes­budskapet er det viktig å ha i bakhodet når vi ber denne salmen.

Kanskje salme 49 ikke er så kjedelig og utdatert som vi trodde … Innledningsvis lurte vi også på om dette egentlig var mer en belæring enn en bønn. Da er det viktig å huske at å ta til seg Bibelens ord med et sinn rettet mot Gud, er også en bønn, bare litt annerledes enn de formene for bønn vi oftest møter i Salmenes bok.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme49

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼