Salme 67 ‒ Måtte folkene takke deg, Gud

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Gud være oss nådig og velsigne oss,
                han la sitt åsyn lyse over oss.
  3 Dine veier skal kjennes på jorden,
                din frelse blant folkeslag.
  4 Måtte folkene takke deg, Gud,
                      alle folkeslag love deg
.
  5 Måtte folkene juble og synge,
                for du dømmer jorden med rettferd.
     Du dømmer folkene med rettsinn,
                du styrer alle jordens folk.
  6 Måtte folkene takke deg, Gud,
                      alle folkeslag love deg.
  7 Landet har gitt sin grøde,
                Gud, vår Gud, har velsignet oss.
  8 Gud velsigne oss,
                all jorden frykte ham.

Salme 67 klassifiseres både som en lovsang og som en kollektiv takkesalme. Den tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Linjen Du dømmer folkene med rettsinn [v 5] mangler i Bibelen 2011 og mange andre bibeloversettelser. Den er hentet fra Codex Sinaiticus, et gammelt manuskript som inneholder en gresk oversettelse av deler av Det gamle testamentet [Deissler 1966:311].

TIDEBØNNENE bruker denne salmen både i vesper på onsdag i uke 2 og i laudes på tirsdag i uke 3; i tillegg er den en alternativ invitatoriesalme (se mer om det i kommentaren til salme 95). KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på lørdag.

Denne korte og vakre lovsangen har en enkel struktur. Den har tre deler som er adskilt av et refreng, som gir et sammendrag av hele salmens budskap: Måtte folkene takke deg, Gud, alle folkeslag love deg [vv 4,6]. Hvorfor vi skal love Herren og takke ham, får vi høre i de andre versene, og det sier de på så likefrem måte at det ikke er mye å kommentere.

Én ting er det imidlertid viktig å merke seg: Salmen har et universelt perspektiv som er sterkere enn i de fleste tekstene i Salmenes bok.

Bøkene i Det gamle testamentet forteller oss om to parallelle utviklinger.

Den ene utviklingen gjelder synet på Gud, som i begynnelsen av jødefolkets historie ble oppfattet som en Gud blant andre guder, riktignok mektigere enn dem. Etter hvert vokste imidlertid erkjennelsen fram at det bare var én Gud, Jahve. Monoteismen var resultatet av en gradvis gudserkjennelse (se kommentaren til salme 86).

Den andre utviklingen gjelder hvem som er gudsfolket. Til å begynne med var det Abrahams etterkommere som var Guds utvalgte folk. De så på seg selv som skilt fra de andre folkene, ikke bare i nasjonal, men også i religiøs, forstand. Det var dette folket, og bare det, Gud hadde sluttet en pakt med; jødefolket var Guds utvalgte folk. Men etter hvert som erkjennelsen av at Jahve var den eneste Gud vokste, kom også erkjennelsen av at han også måtte være Gud for andre folk, de kunne jo ikke være gudløse. At Jahve er Gud for alle folk, ble en sentral tanke hos flere av profetene. I Jesajaboken leser vi for eksempel om mange folk og om alle folk i disse to sitatene:

Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. […] » [Jes 2:3]

For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk [Jes 56:7]

Den samme tanken finnes for øvrig allerede antydet da Gud velsignet Abraham:

I deg skal alle slekter på jorden velsignes [1 Mos 12:3].

Mange salmer i Salmenes bok benytter ekskluderende navn på Guds folk, navn som henviser til jødefolket alene, ofte personifisert med navnene til sentrale personer i folkets historie. Når det for eksempel står i salme 135 at Herren har utvalgt Jakob, gjort Israel til sin eiendom, henviser både Jakob og Israel til hele jødefolket. De andre folkene er glemt, eller kanskje til og med utelukket av salmistene.

I andre salmer, som kanskje tilhører senere historiske perioder, finner vi imidlertid at andre folk blir inkludert. Salme 67 er i så måte et talende eksempel. Hvem er det nemlig som, ifølge denne salmen, er gjenstand for Guds omsorg og velsignelse og som skal svare ham med gudsfrykt, takk og lovprisning? Jo det er folkene ‒ i flertall! I denne salmen er det ikke en eneste ekskluderende referanse til jødefolket. Derimot forekommer ordene folk, folkene og folkeslag hele åtte ganger. I tillegg finner vi fire henvisninger til jorden, altså til alle jordens folk [v 5].

Disse retoriske gjentakelsene gjør at vi umulig kan overse salmistens budskap: Gud hadde til hensikt at alle nasjoner skulle arve den velsignelsen som var lovet Israel. Det er derfor neppe tilfeldig at salmens første vers er en noe omskrevet kortversjon av den aronittiske velsignelsen [4 Mos 6:24‒26]:

Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

Når vi derfor ber denne fine salmen kan vi fryde oss over at vi alle er velsignet og kalt til å være med i Guds folk, det folket som vandrer gjennom historien fra Abrahams kallelse til en kommende endetid. Det annet vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, Lumen gentium, gir en fin presentasjon av denne teologien om Guds folk. Vi er utvalgt, og vi er utsendt ‒ til alle folkeslag:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler [Matt 28:19].

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme67

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼