▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Jeg løftet min røst mot Gud
                jeg ropte til Gud, og han hørt min bønn
  3 Jeg søkte Herren på trengselens dag,
                om natten med utstrakte hender,
                og han skuffet meg ikke.
     Min sjel lot seg ikke trøste,
  4           jeg mintes Gud i avmakt og
                min sjel syknet hen.
  5 Mine øyne var åpne før morgengry,
                jeg var urolig og tungen målløs.
  6 Jeg tenkte på fordums dager
                og mintes lengst henfarne år.
  7 Jeg gransket mitt hjerte om natten
                og grublet og spurte min ånd etter svar.
  8 Vil Gud forkaste oss evig
                og aldri mer vise nåde?
  9 Er hans miskunn forbi for alltid,
                fra nå og til slektenes ende?
10 Har Gud da glemt sin medynk,
                har han lukket sitt hjerte i vrede?
11 Jeg sa: Det er min smerte
                at den Høyestes høyre er ikke som før.

(Andre del)

12 Jeg mintes Herrens verk,
                jeg skal huske dine fordums under.
13 Jeg tenkte på all din gjerning
                og grunnet på dine verker.
14 Gud, din vei er hellig, hvilken Gud er stor som vår?
15             Du er den Gud som gjør under.
     Du åpenbarte din kraft for folkene,
16            ved din arm har du gjenløst ditt folk,
                sønner av Jakob og Josef.
17 Vannene så deg, Gud,
                vannene så deg og vred seg i angst,
                og urdypet skalv av gru.
18 Regnets mektige bulder lød,
                skyenes gjallende røst.
     Som dine piler for frem
19           slik rullet din tordnende stemme.
     Lynene lyste til verdens ende,
                jorden ristet og skalv.
20 Din vei gikk gjennom havet,
     din sti gjennom dypeste vann,
                dine spor kunne ingen se.
21 Du førte ditt folk som en hjord
                ved Moses’ og Arons hånd.

Salme 77 er sammensatt. Den består av en individuell klagesalme fulgt av en lovsang som gjenkaller minnet om utvandringen fra Egypt. Salmen tilhører den tredje av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på onsdag i uke 2. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 77 i ukens laudes eller vesper.

Det er ikke mange salmer som har slik spennvidde som salme 77. Den begynner med mest intense klagen som tenkes kan; lidelsen gnager så det går på troen løs [vv 2‒11]. Og plutselig stråler salmen av begeistring for Guds store gjerninger [vv 12‒21]; tvilen er byttet ut med tillit og begeistring. Så sammensatt er livet, og denne salmen klarer å formidle det. Stort!

Når vi sammenligner tekstene i TIDEBØNNENE og Bibelen 2011, oppdager vi en forskjell i den første delen av salmen [vv 2‒11]: I TIDEBØNNENE uttrykker salmisten seg i fortid, mens i Bibelselskapets oversettelse bruker han nåtid helt fram til vers 15. Se for eksempel det innledende verset:

Jeg løftet min røst mot Gud, jeg ropte til Gud, og han hørte min bønn. [TIDEBØNNENE]

Jeg roper til Gud, jeg skriker. Jeg roper til Gud, og han hører meg. [Bibelen 2011]

Tilsvarene forskjeller finner vi mellom flere utenlandske bibeloversettelser. Ifølge bibeleksperten Robert Davidson er ikke dette en uvesentlig detalj, for bruken av presens gjør klagen mer aktuell og intens, mens fortidsversjonen gir oss følelsen av at salmisten uttrykker takknemlighet for at han allerede er bønnhørt [Davidson 1998:247‒248].

Bak troen gnager tvilen

Denne salmen går rett inn i en problematikk som mange troende kjenner: Hører Gud når vi ber om hjelp? Bak troen gnager tvilen. (Det står mer om det i kommentaren til salme 46.)

Salmisten har det åpenbart svært vanskelig, han lider, og i sin fortvilelse søker han hjelp hos Gud: Jeg søkte Herren på trengselens dag [v 3]. Hva som ligger bak salmistens lidelse, får vi ikke vite, bare at han veksler mellom håp og tvil. I håpet regner han med at Gud lytter til hans bønn [v 2], men han skriker også i fortvilelse:

Vil Gud forkaste oss evig
                og aldri mer vise nåde?
Er hans miskunn forbi for alltid,
                fra nå og til slektenes ende?
Har Gud da glemt sin medynk,
                har han lukket sitt hjerte i vrede?
[vv 8‒10]

Noen mennesker har en urokkelig tro. Andre sliter med en tro som alltid rommer et element av tvil, stort eller mindre. Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, skriver Jesaja (45:15), og det gjør at troen ikke kan være viten: Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser [Hebr 11:1].

Så søker vi kanskje bekreftelse i bønnen, i håp om at et bønnesvar kan styrke vår vaklende tro. Men hva om det vi ber om, ikke skjer? Mister vi troen? Noen gjør det. Eller søker vi fortsatt Gud gjennom tvilen? Det er klokt ikke å la problemet ligge. Svarer Gud på en annen måte enn vi forventer? Glemmer vi at Gud er uendelig mye større enn vår begrensede virkelighet? Eller … ? Dette er spørsmål som mennesker har stilt til alle tider.

En grunn til håp

Mange har forsøkt å gi svar disse vanskelig spørsmålene. Salmisten gjør det på sin måte. La oss se på det.

Ovenfor leste vi et klipp fra Brevet til hebreerne; det har en viktig fortsettelse:

For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd.
I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord,
og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. [Hebr 11:2‒3]

Deretter fortsetter brevets forfatter med en lang liste av gammeltestamentlige personer som bevarte sin tro ‒ til tross for store vanskeligheter ‒ helt fra Abel, Noah og Abraham til David, Samuel og profetene. I denne oppramsingen finner vi også den samme historien som salmisten henviser til i den siste halvparten av salmen [vv 12‒21], nemlig historien om Moses ‒ en troens mann ‒ som førte israelittene fra Egypt gjennom ørkenen mot det lovede land:

I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige. I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at ødeleggeren ikke skulle røre de førstefødte hos israelittene. I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det samme, druknet de. [Hebr 11: 27‒29]

Gud er skjult, men hans gjerninger kan være synlige. Å kalle fram minnet om en av Guds store gjerninger i jødefolkets historie, var derfor salmistens måte å bringe håp der tvilen holdt på å kvele troen:

Jeg mintes Herrens verk,
                jeg skal huske dine fordums under.
Jeg tenkte på all din gjerning
                og grunnet på dine verker.
Gud, din vei er hellig, hvilken Gud er stor som vår?
                Du er den Gud som gjør under.
Du åpenbarte din kraft for folkene,
[vv 12‒15]

Resten av salmen beretter i sterke, poetiske vendinger hvordan israelittene fikk hjelp på veien fra Egypt [2 Mos 14:15‒30]. Vi får imidlertid ikke høre om salmisten selv ble bønnhørt i den forstand at Gud svarte på hans rop og løftet ham ut av den konkrete lidelsen der og da, men salmisten bevarte håpet. Kanskje Gud ‒ i sin storhet [v 14] ‒ også svarer på vår bønn på en måte som vi selv ikke umiddelbart ser.

Salmisten lærer oss noe viktig når vi selv har vondt å bære: angst, smerte, sykdom, ulykke, død, sorg, … Vi kan også minnes Guds underverk, og som kristne går våre tanker særlig til Evangelienes beretninger. Blant dem finner vi fortellingen om det største av alle Guds storverk, Kristi oppstandelse fra de døde. Der er grunnlaget for vårt endelige håp.

Store og underfulle er dine gjerninger,
Herre Gud, du Allmektige. [Åp 15:3]

Denne salmen kan vi be for oss selv når vi lider og tviler, eller for andre som gjør det. Den er en bønn om tro og håp.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme77

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼