▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Kom, la oss juble for Herren,
rope av glede for Gud, vår frelse.
2 La oss tre frem for hans åsyn med lovsang,
synge hans pris med salmer.
3 For Herren er en mektig Gud,
en stor konge over alle guder.
4 Han holder jordens dyp i sin hånd,
han har fjellenes høyder i eie.
5 Havet er hans, han har skapt det,
hans hender har formet det tørre land.
6 Kom, la oss tilbe og kaste oss ned,
knele for Herrens, vår Skapers åsyn.
7 For han er vår Gud.
Vi er det folk han fører, den hjord han leder.
Lytt til hans røst i dag,
8 forherd ikke deres hjerter
som på opprørets og fristelsens dag i ørkenen,
9 da deres fedre satte meg på prøve,
skjønt de hadde sett min gjerning.
10 I førti år var jeg harm på denne slekt.
Jeg sa: «Deres hjerter er forherdet,
de kjenner ikke mine veier.»
11 Så svor jeg i min vrede:
«De skal ikke gå inn til min hvile.»
Salme 95 klassifiseres som en lovsang med et visst liturgisk preg [jf. versene 1‒2 og 6], noen tilføyer at det er en salme til Jahves tronsetting (i Himmelen). Salmegruppen 93‒100 er omtalt i kommentaren til salme 93. Salme 95 tilhører den fjerde av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
I TIDEBØNNENE er salme 95 den hyppigst brukte invitatoriesalmen (se mer om det i kommentaren nedenfor). KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.
En invitasjon
Denne salmen er todelt. Første del er en hymne hvor de troende blir oppfordret til å lovprise Gud som skaper, konge, frelser og hyrde [vv 1‒7a]. Noen tror at denne delen ble sunget når man gikk i prosesjon inn i Tempelet. Midt i det sjuende verset skifter salmen plutselig karakter, for resten av teksten har salmisten lagt i Gud munn [vv 7b–11]. Mange antar at denne siste delen av salmen ble fremført av en prest eller levitt, som en tempelliturgi med profetisk karakter.
Dette gjør at salmen er en perfekt innledning til dagens serie av tidebønner, et invitatorium. Den blir sunget eller bedt før lesningstidebønnen, tidligere kalt matutin, eller morgenbønnen laudes, avhengig av hvilken tidebønn som blir lest først. Tre andre salmer kan brukes som alternative invitatoriesalmer, salmene 24, 67 og 100.
Salmen begynner med en invitasjon til lovprisning: Kom, la oss juble for Herren […] La oss tre frem for hans åsyn med lovsang [vv 1‒2]. Det passer bra, for lovprisende tilbedelse er et viktig element i dagens tidebønner.
[…] og syng sammen, la salmer, lovsanger og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. [Ef 5:19]
Denne tilbedelsen kan også få sitt fysiske uttrykk: Kom, la oss tilbe og kaste oss ned, knele for Herrens, vår Skapers åsyn [v 6]. Når denne salmen brukes som invitatorium, er det mange som følger denne oppfordringen; de kneler under dette verset.
Siste halvdel av salmen gir oss en viktig påminnelse: Lytt til hans røst i dag [v 7b]. Vi må ikke glemme at salmene er inspirerte tekster, Guds Ord. Tidebønner er ikke bare vår bønner til Gud, men også hans ord til oss. Legg merket at salmen oppfordrer til aktualisering: Vi skal ikke bare skue tilbake og erindre hva Gud sa og gjorde i gammel tid ‒ nei! ‒ vi skal åpne vårt sinn og bli mottakelige for hva han har å si oss i dag. Salmene og de andre bibelske tekstene som brukes i tidebønnene er evig aktuelle.
En formaning
Den første delen av salmen trenger antakelig ikke mer forklaring. Ingen av oss har vel problemer med å forstå oppfordringen til å lovprise Gud, vår skaper, konge, frelser og hyrde.
La oss imidlertid se litt nærmere de strenge ordene som salmisten har lagt i Guds munn. Han oppfordrer oss til i dag å ta hans ord alvorlig, i motsetning til hva gudsfolket tidligere gjorde.
Det gjør salmisten ved å minne om en situasjon i ørkenen, hvor menneskene var tørste og trettet med Moses og sa: «Gi oss vann så vi får drikke!». Moses gikk i forbønn for folket, og Herren ba ham slå på klippen, slik at det kunne komme vann. Moses gjorde så og
kalte stedet Massa og Meriba. For der trettet israelittene, og der satte de Herren på prøve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?» [2 Mos 17:1‒7].
Som følge av denne ulydigheten fikk ikke den aktuelle generasjonen av folket slippe inn i det lovede landet [4 Mos 20:12]. Det er bakgrunnen for den dystre avslutningen i salmens to siste vers.
Moralen er altså at det er en alvorlig sak ikke å lytte til og leve i overensstemmelse med Guds ord. Akkurat det er poenget når de siste fem versene av salmen blir sitert og deretter diskutert av han som skrev Brevet til hebreerne (3:7‒4:13):
Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet. Vi har jo del i Kristus, så sant vi helt til det siste holder fast på det grunnlaget vi hadde i begynnelsen. [Hebr 3:12‒14].
Vi finner kanskje også ekko av salmen i noe av det Jesus sa:
Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? [Mark 9:19]
Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. [Matt 7:21]
Det første sitatet kan minne om Guds sinne ‒ I førti år var jeg harm på denne slekt [v 10] ‒ og det andre kan kanskje være en henvisning salmens vers 11 ‒ De skal ikke gå inn til min hvile.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme95
Lytt til hans røst i dag 