▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Herren er konge, fryd deg, du jord,
de talløse øyer juble.
2 Omkring ham er mulm og skyer,
rettferd og rett er hans trones grunnvoll.
3 Ild farer frem for hans åsyn,
den fortærer hans fiender.
4 Hans lyn opplyser jordens riker.
Jorden ser det og bever.
5 Fjellene smelter som voks for hans åsyn,
for hele jordens Herre.
6 Himlene kunngjør hans rettferd,
folkeslagene skuer hans herlighet.
7 Skam over dem som dyrker bilder,
er stolte av sine guder,
tilbe Herren, alle guder.
8 Sion hører det og jubler, Judas døtre synger av fryd
over dine dommer, Herre.
9 For du, Herre, er den høyeste over hele jorden,
høyt hevet over alle guder.
10 Herren elsker den som hater det onde,
han vokter sine og frir dem ut.
11 Lys rinner opp for de rettferdige
og glede for de rene av hjertet.
12 Juble i Herren, alle rettferdige,
lovsyng hans hellige navn.
Salme 97 klassifiseres som en lovsang, noen tilføyer at det er en salme til Jahves tronsetting (i Himmelen). Salmegruppen 93‒100 er omtalt i kommentaren til salme 93. Salme 97 tilhører den fjerde av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på onsdag i uke 2. KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på onsdag.
Salme 97 har tre deler. I de to første delene lovprises Gud som hele jordens Herre [vv 1‒5] og som en herlig og rettferdig dommer, høyt hevet over alle guder [vv 6‒9]. Til slutt rettes blikket mot de rene av hjertet, dem som følger Gud bud og som han elsker og vokter [vv 10‒12].
Salmen lovpriser Gud (Jahve) som konge [v 1]. Mange av salmene i Salmenes bok gjør det. At Gud er over alle andre guder ‒ som egentlig bare er menneskeskapte avguder ‒ er et motiv som vi har vi berørt flere steder (se kommentaren til salme 86). Her skal vi konsentrere oss om noen andre sider av denne salmen.
En dramatisk åpenbaring
Først skildrer salmisten Guds overherredømme over jorden med sterke bilder [vv 1‒5]. De vekker minnet om den dramatiske gudsåpenbaringen på Sinai, hvor Jahve ga Moses sine lovbud og sluttet en pakt med folket. Legg merke til de uthevede nøkkelordene når vi sammenligner beretningen om hendelsen på Sinai med noen vers fra salme 97:
| Da det ble morgen den tredje dagen, tok det til å tordne og lyne. En tung sky la seg over fjellet, og det gjallet høyt fra bukkehorn. Alt folket i leiren skalv av redsel. Men Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet. Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv. [2 Mos 19:16‒18] | Omkring ham er mulm og skyer, rettferd og rett er hans trones grunnvoll. Ild farer frem for hans åsyn, den fortærer hans fiender. Hans lyn opplyser jordens riker. Jorden ser det og bever. Fjellene smelter som voks for hans åsyn, for hele jordens Herre. [Sal 97:2‒5] |
Begge steder ser vi at Gud åpenbarte seg på fjellet i skyer, med lyn, ild, varme og jordskjelv. Israelittene kjente godt til teksten fra andre Mosebok, og når de sang salme 97, er det lett å forstå at deres tanker måtte gå tilbake til denne avgjørende hendelsen i deres historie.
Denne referansen til gudsfolkets forhistorie er typisk for jødefolkets spiritualitet, og vi finner mange tilsvarende eksempler i Salmenes bok. Folket tolket sin situasjon i nåtiden og fremtiden ut fra minnet om Guds åpenbaring og handlinger i fortiden.
Det kan være en påminnelse for oss kristne. I stedet for nærsynt bare å bekymre oss for nåtiden og en kanskje truende fremtid, kan vi minnes Guds virke i fortiden, både i den gamle pakten og etter Jesu Kristi komme, virksomhet, død, oppstandelse og himmelfart. Det gir næring til den andre av de tre hoveddydene, håpet.
En stillferdig åpenbaring
Mange salmekommentarer peker på denne klare henvisningen fra salme 97 til hendelsen på Sinai, hvor Gud sluttet en pakt med israelittene. Imidlertid er det også givende å se på en annen hendelse i jødefolkets historie, hvor vi finner samme referansen til gudsåpenbaringen på fjellet, men med et helt annet budskap.
Moses hadde et dramatisk møte med Jahve på Sion (se sitatet ovenfor). Det hadde også profeten Elia på fjellet Horeb:
Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. […] Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. [1 Kong 19:9a,11‒13]
Henvisningene er de samme ‒ både den første delen av salme 97 og beretningen om Elias opplevelse på Horeb får oss til å tenke på det som skjedde med Moses på Sion ‒ men budskapet er diametralt motsatt! For Moses møtte Herren da naturen viste seg fra sin mest dramatiske side; det var imidlertid ikke tilfellet for Elia. Han fant Jahve først da alt var falt til ro ‒ i stillheten.
Når vi så leser salme 97 med disse to historiene i bakhodet, ser vi at salmen er ikke bare er en lovprisning av Sinai-paktens dramatiske Gud [vv 1‒6], den Gud som er større en alle (av)guder [vv 6‒9]. Den viser oss også en kjærlig og rettferdig Gud [vv 10‒12]. Denne siste delen av salmen har en mild og rolig tone. Når vi leser at lys rinner opp for de rettferdige og glede for de rene av hjertet [v 11], kan vi minnes Elia, en hellig mann, som fant Gud i lyden av skjør stillhet.
Denne salmen sier oss noe om den store spennvidden i gudsopplevelsen, fra den dramatiske storheten da Gud åpenbarte seg for folket på Sinai og til lyset og gleden i den intime dialogen med Gud i stillheten.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme97
Lytt til hans røst i dag 