▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
La oss se noe mer på forholdet mellom den gamle og den nye pakten i gudsfolkets historie, på et aspekt som ofte kan hjelpe oss å bruke salmene.
Kirkefedrene var klar over den tette sammenhengen mellom de to delene av Bibelen. De brukte blant annet en tolkningsmodell som har fått navnet typologi. Den var også viktig gjennom hele middelalderen, men etter reformasjonen – særlig i protestantiske kretser – har den gradvis blitt fortrengt av andre tilnærmingsmåter, som ble betraktet som mer vitenskapelige. Likevel kan det være nyttig å se litt mer på typologi, for den kan hjelpe oss når vi bruker salmene i bønn. Trappistmunken Thomas Merton [1997] legger derfor stor vekt på typologen i sin fine bok om salmene, Bread in the Wilderness.
Kort formulert: Typologi er å refortolke personer, hendelser, handlinger og utsagn i den gamle pakten i lys av det vi finner i den nye pakten.
Like før himmelfarten sa Jesus dette til disiplene (legg merket til at han uttrykkelig nevner salmene):
«Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» [Luk 24:44]
La oss ta et eksempel fra en salme og følge en typologisk tolkningskjede.
1) I salme 78 leser vi at salmisten henviser til israelittenes føde (manna) mens de vandret i ørkenen:
Han befalte skyene høyt oppe,
åpnet himmelens dører;
manna lot han regne til føde for folket,
korn fra himmelen gav han dem.
Mennesker fikk englebrød å spise,
Gud sendte dem mat så de ble mette.
[Sal 78:23–25]
2) Går vi til en senere epoke i gudsfolkets historie, kan vi i Johannes-evangeliet lese at Jesus sammenligner seg selv med manna og utvider perspektivet til frelse og udødelighet:
Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden. [Joh 6:48–51; fra Bibelen 1978/85]
3) Ved nattverdsmåltidet tar han opp igjen denne tanken og knytter den til sakramentet i brødets skikkelse:
Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» [Matt 26:26; fra Bibelen 1978/85]
Når vi ber salme 78, kan vi derfor i tankene videreføre salmens vers om englebrødet manna til Jesus selv og hans nærvær i nattverdsbrødet. Hadde vi imidlertid tatt salmens vers om manna helt bokstavelig, hadde det bare minnet oss om hvordan israelittene overlevde på sin vandring gjennom ørkenen fra Egypt til det lovede land. Da hadde fokus altså vært jødefolkets historie. Men når vi følger den typologiske kjeden til Jesus og nattverden, får disse salmeversene en ny aktualitet for oss; da angår de oss på en ny og mye dypere måte.
Her ser vi at manna i Den gamle pakten på en måte prefigurerer Kristus selv og hans nærvær nattverdsbrødet i Den nye pakten. Ifølge typologisk fagspråk er manna en type, og her er Kristus og sakramentet antityper. Den gammeltestamentlige typen peker altså framover mot de nytestamentlige antitypene.
For å unngå vilkårlige og «fromme» tolkninger, er det mange som setter som krav til en type i Det gamle testamentet at den direkte eller indirekte skal være omtalt i Det nye testamentet. Typologiske tolkninger har derfor mye mer substans enn allegorier, metaforer og poetiske bilder.
La oss se på noen flere eksempler på typer som ofte finnes i de bibelske salmene.
Kongen → Kristus: Når salmene omtaler kongen eller hans etterkommere, kan vi ofte ha Kristus i tankene, han som kristen tradisjon ser på som oppfyllelsen av messianske profetier. Det samme gjelder noen av de stedene hvor David nevnes med navn. Det er for eksempel tilfelle med salme 132, hvor beretningen om David som finner og flytter paktskisten glir over i en profeti om hans etterkommere. Det kommer vi tilbake til i kommentaren til denne salmen. Evangeliene omtaler flere steder Jesus som konge: Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» [Joh 1:49; se også Matt 2:2 og 27:37]. Til Pilatus bekrefter Jesus selv kongetittelen [Joh 18:37].
Prest → Kristus: Når prestene omtales i salmene, er de av og til en type for Kristus. Det er spesielt tydelig når det gjelder presten Melkisedek (1 Mos 14:17–20), som for øvrig også var konge. Jesus siterer denne salmen og antyder at han selv er salmens messianske konge og prest [Luk 20:41–44], og Hebreerbrevet har i kapittel 7 en dyp teologi om Melkisedek og Kristus. Dette kommer vi tilbake til i kommentaren til salme 110.
Hyrde → Kristus: Salme 23 begynner med ordene Herren er min hyrde. Dette hyrde-motivet finner vi også i salme 80. Om seg selv sier Jesus: Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. [Joh 10:11; fra Bibelen 1978/85]
Jerusalem, Sion og Tempelet → kirken: Jerusalem, Sion og Tempelet var det liturgiske sentrum for jødenes gudsdyrkelse. Mange steder i Det nye testamentet viser at kirken er Den nye pakts tempel, f.eks. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren [Ef 2:20‒21]. Mange salmer nevner Jerusalem, Sion og Tempelet, og da kan vi ofte ha kirken i tankene.
Tempeloffer → korsfestelsen → messen: Tilsvarende gjelder offerhandlingene i Tempelet; de kan prefigurere Kristi sonoffer på korset. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig [Hebr 9:12]. For katolske kristne er nattverdshandlingen i messen en representasjon av Kristi sonoffer; de kan derfor også ha messeofferet i tankene når de leser om ofrene i salmene.
I sin tale på pinsedagen gir apostelen Peter [Apg 2:25-31] oss et godt eksempel på typologisk tolkning av salme 16; se kommentaren til denne salmen senere i denne veiledningen. Når vi ber tidebønnene vil vi sikkert oppdage flere salmer som kan tolkes på tilsvarende måte.
Nå kan det – kanskje med rette – innvendes at slike omtolkninger av salmetekstene er uvitenskapelige, for bibelens forfattere hadde ikke det typologiske perspektivet i tankene. De skrev sine tekster ut fra sin egen historiske, sosiale og religiøse kontekst. Bibeleksperter kan for eksempel fortelle oss at salmer som nevner kongen egentlig har vært skrevet for å feire en av de historiske kongene eller til en minnedag for ham. I så fall, hevdes det at det er å strekke teksten for langt å la salmens ord om kongen peke på Kristus, selv om vi har nytestamentlig støtte for en slik tolkning.
Tilsvarende kan innvendes mot «fromme» lesemåter av andre salmetekster. Den typologiske lesemåten har imidlertid en lang tradisjon i kirken. Det har den arvet fra urkirken, for den overveldende opplevelsen av den oppstandne Jesus Kristus gjorde at de tidligste kristne lette i Skriften for å få kastet litt lys over hva Gud hadde gjort med Jesus og hva det kunne bety for dem. Det var særlig i salmene og profetenes skrifter at de fant et språk for å beskrive hva som hadde hendt med Jesus. Når vi også leter i salmene etter det som kan peke fremover mot den nye pakten, følger vi derfor en gammel kirkelig tradisjon. Det er imidlertid nødvendig å vite hva vi gjør når vi tolker salmene slik. Margaret M. Daly-Denton [2010] kaller prosessen a Christian re-reading av salmene og sier at det er helt avgjørende å innse at denne lesemåten tilfører noe nytt, samtidig som det er viktig å bevare samsvar med Israels bønnetradisjon, slik vi finner den i Salmenes bok.
Det må imidlertid innrømmes at mange har kommet med tolkninger som har vært nokså tilfeldige og lite troverdige. Moderne lesere kan for eksempel ha vanskelig for å godta hva Augustin skriver når han i sine salmekommentarer av og til tolker en salme vers for vers som om hvert av versene peker mot Kristus. Thomas Merton [1997] advarer mot slik lesning av Bibelen: Skriftens «åndelige betydning» har, i virkeligheten, av og til blitt strukket for langt. […] Det er opplagt at et mysterium som trekkes ut av det en tekst ikke sier, ikke kan betraktes som guddommelig åpenbaring. På tryggest grunn er vi når vi finner sitater eller andre spor i de nytestamentlige skriftene som peker tilbake på salmetekstene.
Før vi går videre, kan det være riktig å presisere at denne presentasjonen av typologi er veldig forenklet. Middelalderens teologer utviklet nemlig en omfattende lære om de forskjellige formene for typer. Her er det ikke gjort noe forsøk på å skille mellom disse kategoriene.
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi
Lytt til hans røst i dag 