▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Herre, du gransker og kjenner meg,
  2           om jeg sitter eller står opp, så vet du det.
     Du kjenner mine tanker langt borte fra.
  3           Du ser min vei og mitt hvilested,
               du kjenner alle mine veier.
  4 Før jeg har ordet på tungen,
                Herre, så vet du det alt.
  5 Bakfra og forfra omgir du meg,
                du holder din hånd over meg.
  6 Å fatte dette er underfullt,
                høyt over mine evner.
  7 Hvor skal jeg gå fra din ånd,
                hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
  8 Farer jeg opp til himmelen, så er du der,
                reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.
  9 Tar jeg morgenrødens vinger,
                fester jeg bo ved havets grense,
10 din hånd leder meg også der;
                din høyre holder meg fast.
11 Sier jeg: «Mørke, skjul meg,
                lys omkring meg bli natt»,
12 da er mørket ikke mørkt for deg,
                natten blir som den klare dag.

(Her deler TIDEBØNNENE salmen)

13 Du har skapt hjerte og nyrer,
                i morsliv formet du meg.
14 Jeg takker deg fordi jeg er underfullt skapt,
                underfullt er ditt verk, det vet min sjel så vel.
15 Mine ben var ikke skjult for deg,
                da jeg ble dannet i lønndom,
                virket i jordens dyp.
16 Du så meg da jeg var foster,
                alt står skrevet i din bok;
     mine dager ble fastsatt
                før de ble til.
17 Herre, uransakelige er dine tanker,
                uendelig deres sum.
18 Teller jeg dem, er de flere enn havets sand,
                våkner jeg opp, er jeg ennå hos deg.
[…]
23 Ransak meg, Gud, så du kjenner mitt hjerte;
                prøv meg og kjenn mine tanker.
24 Se om jeg er på fortapelsens vei,
                led meg på evighets vei.

Ekspertene har ikke blitt enige om hvordan salme 139 skal klassifiseres. Forslagene spenner fra lovsang til klagesalme. Antakelig har salmen trekk fra begge disse kategoriene, for de første 18 versene har et hymnepreg, mens resten (inklusive de hatefulle versene 19‒22, som ikke er tatt med i TIDEBØNNENE) har mer karakter av klagesalme. Den tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på onsdag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på mandag

En «teoretisk» salme?

Salme 139 kunne invitere til teologisk og filosofisk refleksjon, og det er mange som har brukt denne salmen på den måten. Det betyr imidlertid ikke at salmisten selv har hatt en abstrakt og teoretisk holdning til alt det han nevner. Antakelig er salmens «setting» mer konkret og personlig: Salmisten formidler

ganske enkelt at «Herren kjenner meg til bunns, og det er så vidunderlig at det tar pusten fra meg» [Davidson 1998:445‒446].

Likevel må det være legitimt å reflektere mer teologisk og filosofisk over denne fine teksten. Det er ganske naturlig, for fra de konkrete vanskelighetene salmisten nevner, kan vi blant annet utlede fire mer teoretiske problemer.

1) Guds allvitenhet. Salmisten skriver at

Herre, du gransker og kjenner meg, om jeg sitter eller står opp, så vet du det [vv 1‒2].

Hvordan kan den usynlige Gud vite hva salmisten gjør og tenker? Mange godtar at Gud har full innsikt i det som skjer akkurat nå og det som har skjedd i fortiden, riktignok uten å forstå hvordan Gud kan «se» alt dette. Akkurat det er nemlig et stort filosofisk og teologisk problem, for hvordan kan den tidløse Gud i evighetens domene vite hva som skjer i den timelige verden uten selv å bli en del av tiden?

2) Guds forutviten. Enda verre blir med det som tilhører fremtiden, for den har jo ikke blitt til ennå. Likevel antyder salmisten at Gud også kjenner fremtiden, han har forutviten:

Før jeg har ordet på tungen, Herre, så vet du det alt [v 4].
[…] alt står skrevet i din bok; mine dager ble fastsatt før de ble til [v 16b].

Hvordan kan Gud på forhånd vite hva frie individer kommer til å tenke eller velge i fremtiden? Noen tenkere har forsøkt å løse dette problemet ved å påpeke at Gud er utenfor tiden; hos ham er det ikke noen fortid eller en fremtid, hos ham er alt presens. Det som for oss mennesker liksom kommer fra fremtiden, er i nåtiden et kort øyeblikk før det forsvinner i fortiden, griper Gud i et «evig nå», også det fremtidige.

3) Guds allestedsnærvær. Salmisten forundres også over Guds allestedsnærvær:

Bakfra og forfra omgir du meg [v 5].
Hvor skal jeg gå fra din ånd, hvor skal jeg fly fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der, reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der [vv 7–8].

Gud er alle steder, og han er ingen steder, for han tilhører ikke og er ikke begrenset av det fysiske rommet.

4) Guds allmakt. Gud er også allmektig. Som eksempel på det nevner salmisten Guds skapende makt, blant annet:

Du har skapt hjerte og nyrer, i morsliv formet du meg [v 13].
Jeg takker deg fordi jeg er underfullt skapt […, v 14a].

I boken Klokke & Katedral ‒ Tanker om tid og evighet [Solberg 2010] blir disse fire emnene og salme 139 drøftet i større detalj.

En personlig salme

Å innse Guds annerledeshet og uendelige storhet må imidlertid ikke forlede oss til å gjøre ham fjern. Salmisten kunne ha skrevet om sin undring på en abstrakt måte, i form av en liten teologisk og filosofisk studie over allvitenhet, forutviten, allestedsnærvær og allmektighet, men det gjør han faktisk ikke.

Vi ser at disse «egenskapene» hos Gud i stedet inspirerer salmisten til tilbedelse:

[…] underfullt er ditt verk […, v 14b].
Herre, uransakelige er dine tanker, uendelig deres sum [v 17].

Denne tilbedelsen uttrykker han i en personlig jeg-du-form (legg merke til alle jeg/meg/min/mitt/mine og du):

Herre, du gransker og kjenner meg, om jeg sitter eller står opp, så vet du det. Du kjenner mine tanker langt borte fra. Du ser min vei og mitt hvilested, du kjenner alle mine veier. [vv 1‒3]

Bønn er nettopp å stå i et jeg-du-forhold til Gud (se kommentaren til salme 5), så denne salmen er mer bønn enn den er teoretisk refleksjon.

Det er en imponerende spennvidde i salmedikterens holdning: Samtidig som han erkjenner hvor ufattelig gudsmysteriet er, henvender han seg til Gud som en nær venn. Når vi skal gjøre denne salmen til vår personlige bønn, er det akkurat her vi finner nøkkelen, for når vi tenker over Guds storhet, må også vi bli inspirert til personlig tilbedelse, takk og lovprisning. De gammel­testamentlige salmene minner oss om disse viktige formene for bønn, bønner som vi ofte glemmer i hverdagen.

Salmen lærer at Gud – fordi han ser alt og er til stede over alt – både kjenner oss og er oss nær. Derfor kan vi føle oss trygge; vi blir aldri forlatt verken nå eller i fremtiden, om vi er her eller der, i hvilken situasjon vi enn måtte være. Den allmektige Gud er med oss og hjelper oss til alle tider – helt fra fosterlivet av [v 16], på alle steder [vv 7‒10] og både i livets lyse og mørke faser [v 12]. Denne salmen er en sang om tillit.

Til slutt finner vi i salmen en viktig påminnelse.

Ransak meg, Gud, så du kjenner mitt hjerte; prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på fortapelsens vei, led meg på evighets vei. [vv 23‒24].

Det er mange avguder i våre liv: penger, materielle goder, makt, … Det er ingen tvil om at vi bør gjøre denne bønnen til vår egen.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme139

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼