▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Herre, lytt til mitt ord,
                vend øret til min klage.
  3 Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud,
                til deg retter jeg min bønn.
  4 Om morgenen hører du min røst,
                tidlig står jeg for ditt åsyn og venter.

  5 Du er ingen Gud som tåler spott,
                den onde får ikke gjeste deg.
  6 Ingen dåre tør stå frem for dine øyne,
                du hater hver udådsmann.
  7 Du lar løgneren gå til grunne,
                for sviker og voldsmann har Herren avsky.

  8 Men ved din store miskunn vil jeg gå inn i ditt hus,
                vendt mot ditt hellige tempel tilbe i ærefrykt.
  9 Herre, led meg i din rettferd for mine fienders skyld,
                jevn veien foran meg.
10 Det finnes ikke sannhet i deres munn,
                deres indre er fullt av forderv.
     Deres strupe er en åpen grav,
                glatt er deres tunge.

11 Døm dem skyldige, Gud,
                la dem falle for sine onde planer!
     Driv dem bort og spre dem,
                for stor er deres synd, de har gjort opprør mot deg.
12 Alle du tar i ditt vern,
                skal glede seg og juble i all tid.
     Du beskytter dem,
                og de fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.
13 Du velsigner den rettferdige, Herre,
                din nåde dekker ham som et skjold.

Salme 5 klassifiseres som en individuell klagesalme. Det er ikke overraskende for salmisten selv skriver at dette er hans egen klage [v 2]. Salmen tilhører den første av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Noen utgaver av tidebønner utelater vers 11 (kursivert ovenfor): Salmisten påkaller guddommelig fordømmelse i et vers [v 11] som blir utelatt når kristne bruker salmen, fordi Kirken ønsker å etterleve Det nye testamentets lære om barmhjertig kjærlighet, som gir onde personer muligheten til å omvende seg [John Paul II 2004:27]. De som har redigert den norske 4‒binds utgaven TIDEBØNNENE har også droppet dette verset i bind I og III, men de har av en eller annen grunn inkludert verset i bind II og IV.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på mandag i uke 1, og KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på mandag. Den passer godt i laudes, for vers 4 antyder at den er en morgensalme.

Klager og dommer

Når vi leser denne individuelle klagesalmen, kan vi forestille oss at salmisten står i Tempelet og fremfører sin klage for Herren, både som saksøker og som sin egen forsvarer. Gud har rollen som dommer, en usynlig dommer. Det er bare den krenkede personens ord vi får høre, for de anklagede kan ikke være til stede i det hellige Tempelet: den onde får ikke gjeste deg [v 5].

Først ber saksøkeren om å få legge sin klage frem for den guddommelige dommeren [vv 2‒4]. Resten av salmen dreier seg om selve klagemålet.

Før eksilet var jødenes konge den høyeste juridiske instansen:

Gud, lær kongen å dømme som du, la kongssønnen få din rettferd! Han skal dømme ditt folk med rettferd, dine hjelpeløse med lov og rett. [Sal 72:1‒2]

Salme 5 ble imidlertid skrevet, eller i det minste redigert, etter at folket kom tilbake fra eksilet i Babylon, og da hadde folket ikke lenger noen konge. Det er til Gud salmisten retter sin klage, som om han var den kongelige dommeren: Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud [v 3].

Salmer som dialog

Denne salmen beskriver imidlertid en bemerkelsesverdig relasjon mellom klager og dommer. Ordinært har dommeren en rang over klageren, og prosedyren er oftest nokså formell. Men slik er det ikke her. Den dømmende Gud er nær og personlig, som en mor, en far eller en nær venn, og den som ber, står i et jeg-du-forhold til ham: til deg retter jeg min bønn [v 3].

Det er fint at vi blir minnet om dette så tidlig i denne veiledningen, for et viktig tema i den er nettopp å gjøre tidebønnenes salmer til personlig bønn, og det innebærer blant annet å legge vekt på bønn som dialog. Svært mange av de salmene vi skal se på, er nettopp en dialog, en jeg-du-relasjon (eller et forhold av typen vi-du dersom salmen har en kollektiv karakter). Derfor benytter vi anledningen her til å se litt nærmere på temaet bønn og dialog, et tema som altså er relevant for mange av de andre salmene i denne teksten. I kommentarene til salmene 63 og 86 skal vi se mer på temaet bønn som dialog med den skjulte Gud.

Bønn er en samtale mellom personer, en eller flere personer som samtaler med en personlig Gud, mellom noen som sier «du» til hverandre. Begge parter ytrer noe, og begge lytter, og rollene bytter: Av og til er det den eller de bedende som sier noe og Gud som lytter, og andre ganger er rollene motsatt.

Motsatt? Er ikke Gud en skjult person, og derfor per definisjon taus? Vi minnes profetens ord: Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser [Jes 45:15]. Hvordan kan han da ha den talendes rolle i dialogen?

Det er et stort og ganske vanskelig spørsmål. Her er tre momenter til et svar:

1. For det første må vi ha klart for oss at salmene er bibelske tekster og at Bibelen er inspirert. I den forstand er salmene Guds ord til oss, selv om de er forfattet av mennesker og derfor preget av salmistens person, skrivestil og situasjon. Det kan være vanskelig å gripe det guddommelige budskapet som er gjemt i alt det menneskelige, for de gamle salmene er skrevet i en historisk, kulturell og religiøs sammenheng som ikke lenger er vår. Vi må bruke innlevelse og fantasi. Litt saklig informasjon om salmene kan også hjelpe. Denne enkle veiledningen er skrevet med det beskjedne håp at den kan bidra til denne kunnskapen.
2. Vi må også huske på at vi har en Talsmann: Men Talsmannen, Den hellige Ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere [Joh 14:26; se også 15:26 og 16:7]. Den hellige Ånd er aktiv når vi ber med et åpent sinn og god vilje. Når tekstene berører våre følelser, når de motiverer vår vilje, når vi blir inspirert til dype tanker, ja, da kan det være at vi erfarer Gud som den talende.
3. I noen salmer finner vi også noe som ser ut som direkte sitater av Guds tale, og da kan vi jo ta dem til oss slik de står skrevet.

La oss så se på den andre parten i dialogen, oss selv. Teresa av Avila skriver noen kloke ord i Camino de perfeccion [min oversettelse]:

Hvem kan påstå at det er feil å begynne tidebønnen eller rosenkransen med å overveie hvem vi skal tale med og hvem vi er som taler, for å se hvordan vi skal ha med ham [Gud] å gjøre?

Og et annet sted skriver hun:

Forestill dere at Herren er ved siden av dere.

Hun anbefaler altså at vi skal fokusere på begge parter i dialogen, «her er jeg» og «der er du Gud». Selv skal vi være nærværende, og i vårt indre skal vi gripe Gud. Det krever en viss innsats fra vår side.

Teresa har trolig rett. Det er bare altfor lett å lese eller resitere en salmetekst på samme måte som en hvilken som helst annen tekst. Da har vi et jeg-den-forhold til teksten. Det blir altfor nærsynt, ingen dialog. Enda verre blir det om tankene og oppmerksomheten er et helt annet sted. Da blir det et svakt forhold både til teksten og til Gud, og ordene vi resiterer synes bare å strømme ut i det tomme.

Slik er det ofte dessverre, det er ikke alltid lett å bevare konsentrasjonen, men vi må ikke fortvile. En tidebønn bedt med god vilje og de rette intensjoner vil imidlertid sikkert bli hørt av Gud, selv om vi ikke er helt mentalt nærværende. Vi må ikke stresse og gjøre tidebønnene til prestasjonsjakt.

Et spesielt problem melder seg imidlertid hvis salmeteksten ikke sier oss noe. Det kan skje hvis vi ikke forstår den eller hvis vi ikke er enige i dens tilsynelatende budskap. Noen salmer er faktisk vanskelige, det må vi bare innrømme. Hvordan kan en slik tekst bli til en dialog med Gud? I en slik situasjon er det viktig å huske at tidebønnene er noe mer, noe mye større, enn vår personlige dialog med Gud: Å be tidebønnene er også å gi stemme til kirkens bønn. Det står mer om det i det innledende kapitlet om salmebrukerens roller.

Dette var en lang digresjon. La oss nå vende tilbake til salme 5.

Tilbake til klagen

Etter innledningen i versene 2‒4 får vi i to adskilte avsnitt av salmen vite ‒ riktignok i relativt generelle termer ‒ hva som karakteriserer de anklagede [vv 5‒7,10]. De er spottere, onde, dårer, udådsmenn, løgnere, svikere og voldsmenn. Siden klagesaken føres i Tempelet, for den skjulte Guds åsyn, er det underforstått at disse personene har krenket Guds lov, slik den er nedfelt i de hellige skriftene; de anklagede er syndere.

Vi legger merke til at anklagen er veldig generell; vi får ikke vite hvem disse onde personene er og hva de konkret har gjort. Det er en fordel for oss, for når vi ber, kan vi selv konkretisere anklagene. Kanskje noen i vår omgangskrets, personer på jobben, naboer, familiemedlemmer, kontakter i sosiale medier eller andre plager, motarbeider, truer eller skader oss. Da kan salme 5 bli en bønn om Guds hjelp i denne vanskelige situasjonen. Slik kan salmen bli svært personlig. Eller vi kan la bønnen gi stemme til familie, venner eller kollegaer som har det vondt på tilsvarende måte.

Andre ganger kan vi utvide perspektivet, gjøre det kollektivt. Vår egen kirke eller kristne av andre konfesjoner blir ofte motarbeidet på ulikt vis og ikke sjelden utsatt for vold. De kan bli forfulgt, jaget på flukt, fengslet og til og med drept. Martyriet er en realitet også i vår tid. Når vi i medfølelse identifiserer oss med lidende medkristne, kan salme 5 bli en fin forbønn.

Av og til er det ikke mennesker som er den aktuelle plagen eller trusselen. Det kan også dreie seg om klima, naturkatastrofer, epidemier (tenk på koronakrisen!) eller samfunnsproblemer. Eller vi kan selv slite tungt med sorg, smerter, sykdom, arbeidsløshet eller dårlig økonomi. Da kan de onde personene, som salmen nevner, stå som symboler eller metaforer for disse vanskelighetene, vi «personifiserer» dem.

Det å legge våre intensjoner inn i teksten på denne måten, er det som vi i et innledende kapittel har kalt eisegese.

Etter hvert av disse to avsnittene med klager hører vi saksøkerens egen forsvarstale og bønn om en rettferdig dom [vv 8‒9,11‒13]. Der fremfører han alt som taler til egen fordel: Han gjester Tempelet, tilber i ærefrykt, fryder seg over Gud og elsker hans navn. Når det gjelder Guds lov, ser det ut til at han regner seg som rettferdig, at han fortjener å gå i fred for de onde, at Gud bør beskytte og velsigne ham.

Vi kan kanskje føle oss litt fremmede for tanken om å være rettferdig overfor Gud, og en annen salme bekrefter det: For ingen som lever, er rettferdig for deg [Sal 143:2]. Men vers 8 kan være en oppfordring til å ta med våre intensjoner når vi går til kirken. Der kan vi legge frem for Gud alle våre bekymringer, for han tar oss i sitt vern og beskytter oss [v 12], og hans nåde dekker oss som et skjold [v 13].

De to siste versene uttrykker en tillit til Gud, som vi kan ta til oss.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme5

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼