▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

Før vi går løs på de enkelte salmekapitlene, kan det være nyttig å se på de varierte rollene vi selv har når vi leser salmene og bruker dem som bønn:

• Vi kan gjøre salmens tekst til vår personlige bønn
• Salmen kan være fellesskapets bønn
• Vi kan sette ord på kirkens bønn
• Vi kan ta imot Guds ord til oss

Vi kan gjøre salmens til vår personlige bønn

Vi har allerede sett på et par tekster hvor dette er enkelt. Å be salme 51, Se i nåde til meg, Herre, i din miskunn, utslett min synd i din rike barmhjertighet, er kanskje ikke så vanskelig. Det kan også være enkelt å stemme i med bønner om hjelp i vanskeligheter eller tekster som uttrykker tillit, takk og lovprisning.

Riktignok bærer mange av tekstene preg av å være skrevet i gammel tid og i en politisk og religiøs sammenheng som ikke er vår egen. Imidlertid er det ofte enkelt mentalt å omskrive teksten til vår aktuelle situasjon. For igjen å minne om salme 51, som angivelig ble skrevet av kong David etter at han hadde vært utro med den vakre Batseba: Det er ikke vanskelig å legge tankene om egen synd, anger og bønn om tilgivelse inn i denne salmen. På den måten gjør vi den gamle teksten om til en personlig bønn.

Vi allerede sett på dette da eksegese og eisegese ble omtalt som motsatte prosesser. Den første prosessen er å tolke salmeteksten, å finne dens bokstavelig og utvidete betydning. I den andre prosessen legger vi selv en personlig mening inn i salmeteksten og gjør den til vår egen bønn.

Noen er litt engstelig for å gjøre salmene for personlige når de benyttes i tidebønner, særlig når de bes i felleskap. Asle Dingstad sa for eksempel dette i et foredrag Om tidebønnen på Kirkelig fornyelses stevne på Gran i 2016:

Når hver og en ber med sin egen personlige røst, sitt eget sentiment, sin egen vektlegging, så fungerer det ikke i fellesskapet. Først når den enkelte stemmen føyer seg inn sammen med de andre, finner samme rytme, samme pust, lyder som én stemme, som ett jeg, først da merker vi hvordan bønnen bærer oss og fører oss inn ‒ ikke bare i fellesskap med hverandre, men bærer oss inn i fellesskapet med Gud. [Arkenhefte 16/2016:6]

Dette kan bare være et problem når det personlige preger hvordan man artikulerer bønnen muntlig i et fellesskap. Det er imidlertid fullt mulig å resitere salmene harmonisk sammen med de andre og samtidig mentalt være nær det teksten inspirerer oss til. Hvis man ikke gjør det, kan man risikere at tidebønnen blir en tanketom øvelse. Bønn som dialog med Gud, alene eller i fellesskap, forutsetter at man er så fokusert man kan. Det gjelder både det personlige aspektet, som vi har sett på i dette avsnittet, og de kollektive aspektene, som vi nå skal omtale.

Salmen kan være fellesskapets bønn

Når vi ber tidebønner i fellesskap med andre, i familien, i kirken eller i en annen forsamling av troende, er det lett å forene vår stemme med de andres, slik at vår bønn ikke bare blir innelukket og personlig, men en røst som del av en kollektiv handling. Av og til ligger det klart i selve teksten, som for eksempel når vi ber den vanligste invitatoriesalmen, som uttrykker seg i flertall:

Kom, la oss juble for Herren,
                rope av glede for Gud, vår frelse.
La oss tre frem for hans åsyn med lovsang,
                synge hans pris med salmer.
[Sal 95:1–2]

Da blir det vi som lovpriser Herren, ikke bare jeg.

Vi kan sette ord på kirkens bønn

Av og til kan det være viktig å minne oss om hva vi egentlig gjør når vi ber tidebønnene. Det dreier seg nemlig ikke bare om en personlig handling. Det er kirken som har gitt oss tidebønnene. I tidebønnene formulerer vi derfor bønner som deltakere i det store, kirkelige fellesskapet, og det gjelder hva enten vi ber alene eller i en gruppe. Gjennom oss er det kirken som roper til Gud. Det er en stor og fin ting å tenke på at vi i tidebønnene setter ord på det kirken som helhet ønsker å si til Gud, sammen med mange andre mennesker over hele verden som gjøre det samme som oss, akkurat da. På den måten ber vi kirkens bønn ved at vi låner kirken vår stemme. Det er som å hylle jorden inn i en kappe av bønn.

Det løser også et praktisk problem med vanskelige salmetekster, slike som vi ikke selv forstår fullt ut, men som Den hellige Ånd har inspirert kirken til å be. Da kan vi i ydmykhet be disse salmetekstene med følgende intensjon: «Herre, hør din kirkes bønn som jeg formulerer her og nå!» Om teksten måtte være dunkel for oss, blir den likevel en autentisk, kirkelig bønn. Husk at vi tilhører De hellige samfunn; mysteriet kan være større enn vår egen forståelse. Å ikke ville be noe som vi ikke begriper fullt ut, kan også være en form for hovmod.

Mange minner oss om at salmene også er Kristi bønn, Sønnens bønn til Faderen. Det kan kanskje høres litt søkt og «fromt» ut. Men med støtte i hva Paulus skriver [1 Kor 12:27 ff.], har den kirkelige tradisjonen alltid lært at kirken som kollektiv er Kristi mystiske legeme. I den forstand kan vi derfor si at kirkens bønn setter ord på Kristi bønn. Det kan være en fin tanke når vi bruker salmene i tidebønnene.

Vi kan ta imot Guds ord til oss

Vi må heller ikke glemme at de gammeltestamentlige salmetekstene tilhører Den hellige skrift, Bibelen, som vi kristne tror er Guds ord til oss. Det betyr ikke at vi ser på tekstene som om de er formulert av Gud, ordrett nedskrevet av mennesker. Bibelen er en mer kompleks bok enn som så, den er ikke et diktat fra Gud. Den er skrevet og redigert av mennesker, mer eller mindre inspirert av Den hellige Ånd. Slik er Bibelen vår viktigste kilde til Guds Åpenbaring.

Det betyr at salmene har noe viktig å lære oss. Vi må derfor, når vi ber dem, være åpne og mottakelige for det budskap de kan gi oss. I den forstand er det oppmerksomt å be tidebønnene en meditativ handling som bringer oss nærmere Gud.

Salmene er Guds ord til oss og samtidig våre ord til Gud.

Se også kommentaren til salme 5, som drøfter i større detalj mye av det som er nevnt i dette kapitlet.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼