Kaos eller orden?

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

Salmenes bok inneholder 150 salmer, og alle som leser dem, oppdager raskt at de er nokså ulike. Noen salmer lovpriser Gud; andre salmer uttrykker lidelse, fortvilelse og bønn om hjelp; salmer som uttrykker visdom, finner vi også. Variasjonen er stor, og den omfatter mye mer enn disse eksemplene. Dessuten kan det se ut som om salmene er plassert nokså hulter til bulter i samlingen. Vi kan med rette spørre om Salmenes bok bare er kaos, eller om den har den en orden, noen struktur? Noen blir usikre når de møter virvar, de trenger et system for å kunne orientere seg. Da kan det være en hjelp å vite at det faktisk er en viss orden og struktur i denne salmesamlingen. Det skal vi gjøre ved å se på disse emnene:

  • Fem bøker
  • Salmenes overskrifter
  • Hallel-salmer
  • Botssalmer
  • Form-kritisk klassifisering
  • Eksistensiell klassifisering

Fem bøker

Mye kan tyde på at de som redigerte Salmenes bok i gammeltestamentlig tid, en gang etter eksilet i Babylon, også følte behovet for en viss orden. Blar vi gjennom hele samlingen i Bibelen, for eksempel i Bibelen 2011, oppdager vi nemlig at den er inndelt i fem bolker, oftest kalt «bøker». Salmenes bok består altså av fem bøker! Noen bibelforskere mener at inndelingen i bøker kan avspeile historikken til Salmenes bok. Den kan ha blitt redigert trinnvis.

Avslutningen av de fire første bøkene er markert med Amen! eller Amen! Ja, amen! etter det siste verset i den siste salmen i hver bok [Sal 41, 72, 89 og 106]. Den femte boken har imidlertid ikke noen Amen-avslutning. Til gjengjeld har den en hel salme, salme 150, som avslutning, ikke bare for den femte boken, men for hele Salmenes bok.

I tillegg til disse fem bøkene, har Salmenes bok to salmer som en felles innledning. Strukturen i Salmenes bok er derfor slik:

  • prolog (salmene 1‒2),
  • første bok (3‒41),
  • andre bok (42‒72),
  • tredje bok (73‒89),
  • fjerde bok (90‒106) og
  • femte bok og avslutning (107‒150).

I innholdslisten er salmene i laudes og vesper gruppert etter hvilken bok de tilhører.

Så er spørsmålet om vi kan dra noen nytte av denne inndelingen i bøker? Svaret er ja, til en viss grad. Vi vil nemlig oppdage at innenfor en bok viser noen av salmene et visst slektskap, noe som kan hjelpe oss når vi skal forstå salmene. Det er selvsagt lettest å se dette når vi leser Salmenes bok i numerisk rekkefølge; i tidebønnene kommer salmene imidlertid i en annen orden, så da ser vi ikke så klart denne strukturen.

Salmenes overskrifter

Mange salmer har i det første verset en innledende tekst, en slags overskrift. Noen ganger forteller overskriften oss hvem som angivelig har skrevet salmen, for eksempel kong David, som står som forfatter til nesten halvparten av de 150 salmene. Mange omtaler derfor hele samlingen Salmenes bok som Davidssalmene. Andre ganger forteller overkriften hvordan salmen ble brukt, for eksempel ved festreisene. Slike overskrifter utelates vanligvis når salmene brukes i tidebønner.

Vi må imidlertid ta opplysningene i disse overskriftene med en klype salt. Vi kommer tilbake til det i kommentarene til de enkelte salmene; se for eksempel kommentarene til salmene 51 og 138, som begge tilskrives kong David.

Hallel-salmer

Hittil har vi sett at de opprinnelige redaktørene av Salmenes bok har tatt to grep for å bringe orden i den store samlingen av salmer: de fem salmebøkene og overskriftene om forfatter og bruk. Ser vi nærmere etter, vil vi oppdage at noen salmer er samlet etter andre kriterier.

Den mest iøynefallende grupperingen er kanskje tre samlinger av salmer som har fått betegnelsen hallel, fordi mange av disse salmene slutter med Halleluja!; noen av dem begynner også med dette jublende utropet. TIDEBØNNENE utelater vanligvis halleluja foran og etter salmen. Det er litt synd, for da blir man ikke minnet om at det dreier seg om en hallel-salme.

Hallel-salmene:

  • Egyptiske hallel: Salmene 113‒118 har fått dette navnet fordi de ble brukt ved påskemåltidet, som var til minne om utvandringen fra Egypt.
  • Store hallel: Salmene 135‒136 ble også brukt ved påskemåltidet. For oss kristne er fint å vite at Jesus antakelig sang både de egyptiske og de store hallelsalmene sammen med apostlene ved den siste nattverden [Mark 14:26].
  • Siste hallel: Salmene 146‒150 utgjør en serie av lovprisninger, som avslutter Salmenes bok.

Det står mer om hallel-salmer i kommentaren til salme 113.

Botssalmer

Romeren Cassiodorus (490‒ca. 585) – som blant annet tjenestegjorde under den østgotiske kongen Teoderik den store – skrev i tillegg til store historieverker også en salmekommentar, Expositio psalmorum. Han var visstnok den første som definerte et utvalg av syv salmer (salmene 6, 32, 38, 51, 102, 130 og 143), som fikk betegnelsen botssalmer, fordi de er gripende uttrykk for synd, anger, sorg, bekjennelse og tilgivelse. Han var riktignok ikke den første som merket seg disse salmene. Omtrent 150 år tidligere ba Augustin regelmessig fire av botssalmene og ønsket at de skulle henge på veggen ved hans dødsleie.

I liturgien har botssalmene vært i flittig bruk. Fire av dem benyttes i laudes og vesper (salmene 32, 51, 130 og 143). Mange kjenner to av disse salmene (51 og 130) under sine latinske navn Miserere og De profundis, fordi de er blitt tonesatt av mange komponister.

Form-kritisk klassifisering

I moderne tid har man introdusert en ny type gruppering av salmene, opprinnelig utarbeidet av den tyske bibelforskeren Hermann Gunkel (1862‒1932). Han analyserte salmenes innhold og litterære struktur og klassifiserte dem etter slike kriterier. Mange bibeleksperter henviser til Gunkels gruppering som form-kritisk klassifisering.

Når man skal forstå og bruke salmene i bønn, kan det være til stor hjelp å kjenne til hvilke kategorier de tilhører. Salmekommentarene i denne veiledningen henviser derfor til Gunkels klassifisering (kilder: Williams 2010 og Brown m.fl. 1990).

Her er en kort beskrivelse av de viktigste salmetypene:

  • Lovsanger (mange kaller dem hymner). Som navnet antyder, er lovsangene salmer som priser Gud. Svært ofte gjør de det ved å minne om Guds skapende virksomhet og hans store gjerninger i jødefolkets historie. Disse salmene har ofte tre ledd. (1) Først kommer vanligvis et uttrykk for eller en oppfordring til lovprisning, (2) etterfulgt av en eller flere grunner til hvorfor det er viktig. (3) Mange lovsanger har også en avslutning, som kan variere i innhold; den kan være nye uttrykk for lovprisning, ønsker eller velsignelse. I TIDEBØNNENE er 26 av salmene i laudes og vesper lovsanger.
  • Klagesalmer. Disse salmene har nokså varierende innhold. De begynner ofte med en påkallelse av Gud, et rop om at Gud må lytte til beretningen om det som er vondt og vanskelig. Så kommer som regel selve klagen, en beskrivelse av vanskeligheter og lidelser. Den ledsages eller følges gjerne av intense bønner om hjelp. Ofte kommer det også gode grunner for at Gud bør hjelpe, uttrykk for tillit og løfter om lovprisning eller offer dersom bønnene oppfylles (klageren kan være som sin egen forsvarsadvokat). Mange klagesalmer har en litt overraskende avslutning, hvor salmisten priser Gud som om han allerede hadde løst vanskelighetene og fjernet lidelsene ‒ et fint, litterært knep for å uttrykke tillit. Klagesalmene kan være individuelle, altså én persons klage, eller kollektive, det vil si klager fra forsamlingen eller hele folket. Se også kommentaren til salme 142. I laudes og vesper er ti av klagesalmene individuelle og fire kollektive.
  • Takkesalmer og tillitssalmer. De er beslektet med klagesalmene, men de har et fokus på takk for Guds hjelp eller tillit til at han vil hjelpe. Begge typene kan være individuelle eller kollektive, akkurat som klagesalmene. Laudes og vesper inneholder én kollektiv og seks individuelle takkesalmer og fem tillitssalmer.
  • Sion-sanger. En rekke salmer priser Jerusalem med Sion-høyden og Tempelet. Stedet var hellig for Israel-folket fordi Tempelet var Guds «bolig» [1 Kong 8]. I Tempelets innerste og aller helligste rom stod nemlig paktkisten med statuene av to kjeruber, som et symbolsk uttrykk for Jahves nærvær: Du troner over kjeruber [Sal 80:2]. Selve begrepet Sion-sang kommer fra det tredje verset i salme 137. Se også kommentaren til salme 87 for mer informasjon om Sion-sangene. Fem av salmene i laudes og vesper er Sion-sanger.
  • Kongesalmer. Her kan kongen være den som omtales, eller det kan være han selv som ytrer seg. Innholdet varierer nokså mye; av og til klager kongen over vanskeligheter, andre ganger takker han for Guds hjelp. Paradoksalt nok ble disse salmene, kanskje alle, skrevet eller redigert lang tid etter at Israel ikke lenger hadde noen konge. Vi kommer tilbake til dette problemet i kommentarene til salmene 45 og 72. Her nøyer vi oss med å nevne at mange kongesalmer inneholder utsagn som er blitt tolket som profetier om en kommende Messias, profetier som kristen tradisjon har forstått som oppfylt ved Jesu Kristi komme. Laudes og vesper har åtte kongesalmer.
  • Visdomssalmer. De er beslektet med visdomstradisjonen i Det gamle testamentet, som blant annet omfatter Salomos ordspråk, Forkynnerens bok, Jobs bok og to bøker som ikke er med i alle bibelutgaver, Siraks bok og Visdommens bok. Disse tekstene er belærende og forkynner ofte at det går de rettskafne vel og dårlig med de onde. Det er tre visdomssalmer i laudes og vesper.
  • Andre salmetyper. I tillegg inneholder laudes og vesper en pilegrimssalme, ganske mange salmer som er sammensatt av elementer fra to eller flere av de salmetypene som er nevnt ovenfor og noen salmer hvor ekspertene ikke er enige om hvordan de skal klassifiseres. Hvor det er aktuelt, blir dette nevnt i innledningene til kommentarene.

Eksistensiell klassifisering

Mange eksperter har kritisert Gunkels kategorisering av salmene. En av innvendingene er at hans klassifisering legger for stor vekt på salmenes litterære egenskaper. Da blir fokus i for stor grad selve salmeteksten, slik at salmens egentlige budskap kommer litt i annen rekke.

Walter Brueggemann, professor med Det gamle testamentet som spesialitet, har derfor foreslått et annet system for å karakterisere salmene, basert på hva salmene uttrykker om menneskets situasjon i livet og i forhold til Gud. Med inspirasjon fra teoriene til den franske filosofen Paul Ricœur mener han at fasene i vår bevegelse mot Gud kan beskrives som (1) å være trygt orientert, (2) å være smertefullt desorientert og (3) å være overraskende reorientert. Ut fra dette klassifiserer han salmene i tre grupper [Brueggemann 1995 og 2007]:

  • Psalms of Orientation forutsetter et menneske som er trygt plassert i livet, med sans for orden, godhet og pålitelighet, uten konflikter med andre mennesker og Gud. Her finner vi blant andre salmer som er beslektet med visdomstradisjonen i Det gamle testamentet.
  • Psalms of Disorientation viser oss mennesker hvor den trygge tilværelsen har brutt sammen. Salmisten gir uttrykk for lidelser og farer, for klager og protester, for intense bønner om hjelp fra Herren; ofte finner vi også lovprisning og takk, som om Gud allerede hadde hjulpet, noe som i denne sammenhengen viser at den lidende har håp og tillit. De mange klagesalmene som er omtalt senere i denne teksten er gode eksempler på desorientering.
  • Psalms of Reorientation forteller oss i begeistring at en god tilstand er eller vil bli gjenopprettet, at Gud er en mektig og kjærlig hjelper. Det fører til sanger med lovprisning og takksigelser, og ofte er hjelpen så uventet at salmisten kaller det «en ny sang». Noen ganger virker det som om salmen overdriver hvor bra alt er, men det er fordi den ikke alltid er beskrivende, men heller utrykk for hva den talende oppfatter som et sikkert løfte, slik at salmen er et uttrykk for radikalt håp.

Denne grupperingen av salmene er fin, og bøkene til Walter Brueggemann er inspirerende lesning. Anbefales! Siden Gunkels klassifisering imidlertid er den vanligste, er det den som blir brukt i salme­kommentarene i denne veiledningen.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼