Skal meningen ut eller inn?

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

Den som leser en bibelsk tekst, kan gjøre det på to måter, som imidlertid ikke er motstridende, de kan utfylle hverandre. Det skal vi se på i dette kapitlet:

  • Ut med meningen! ‒ eksegese
  • Inn med mening! ‒ eisegese

Tidligere i denne innledningen har vi sett på problemet med de «vanskelige» salmene, og vi har omtalt typologi som en nøkkel som av og til kan hjelpe oss når vi bruker salmene som bønn. Den typologiske tilnærmingen løser imidlertid ikke alle problemene. Å bruke salmene er nemlig ikke alltid like lett, og noen ganger støter vi sikkert på salmer som kan få oss til å tenke «Å, nei, der har vi igjen denne intetsigende salmen!»

La oss derfor se litt nærmere på forholdet mellom tolkning og bønn ut fra en litt annen synsvinkel.

Ut med meningen! ‒ eksegese

Det finnes en rik litteratur som formidler resultatene av bibelvitenskaplige og teologiske studier av salmeskatten i Det gamle testamentet. Det er både nyttig og interessant å vite når og hvorfor salmene ble skrevet, hvilken litterær formtype de tilhører, hvilket budskap de formidler og hvilken teologi som ligger bak dem.

Å studere tekstene på denne måten tilhører fagdisiplinen eksegese. Ordet kommer fra gresk og oversettes vanligvis med «utlegning» eller «fortolkning». Forstavelsen eks- betyr «ut», og resten av ordet stammer fra et gresk verb som kan bety «å lede». Bibelsk eksegese bygger på mange typer av vitenskapelige data, blant annet om språk, litteratur, historie, arkeologi, filosofi, teologi og andre religioner i det gamle Midtøsten.

Mange skiller mellom to nivåer av betydning når bibelske tekster tolkes:

1) Den bokstavelige betydningen, altså det som var den konkrete intensjonen da ordene ble uttalt eller skrevet ned. Ta de profetiske skriftene i Det gamle testamentet som eksempel. De inneholder ofte utsagn som ble formulert på et gitt tidspunkt, i en bestemt historisk og religiøs situasjon, med en spesiell intensjon og til en distinkt målgruppe av personer. Noen ganger var de fortolkninger av den aktuelle situasjonen, andre ganger var de advarsler, domsord eller guddommelige orakler. Det er viktig, og ofte en spesialistoppgave, å identifisere denne konkrete betydningen til en bibelsk tekst.

2) Den utvidete betydningen, av til omtalt som sensus plenior («fyldigere mening»), peker ut over det konkrete som var aktuelt der og da utsagnet ble formulert. I Det nye testamentet finner vi for eksempel mange sitater og henvisninger til profetiske utsagn, som – selv om de egentlig dreide seg om noe var aktuelt i profetens samtid –fortolkes som messianske budskap om Jesus, slik vi så i avsnittet om typologi. Bak denne fortolkningen ligger altså tanken om at den dypere betydningen er villet av Gud, inspirert av Den hellige Ånd, men som den menneskelige forfatteren selv ikke så klart, en mening som først ble forstått i ettertid.

Denne fyldigere meningen er ikke nødvendig vis noe statisk, noe man tolker én gang for alle. Ny forskning, ny sosial og religiøs kontekst og annet som skaper nye situasjoner kan gjøre at man ser med nye øyne på den gamle teksten. Da kan man oppdage en mening som tidligere var skjult. Kommentaren til salme 110 viser et eksempel på det.

En slik fortolkning kan selvsagt også innebære en fare, en fristelse til å legge mer i teksten enn det som er rimelig, mer enn det bibeleksperter og teologer mener det er dekning for. Peter advarer mot det:

Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud. [2 Pet 1:20–21]

Vi må også huske at mange av salmene er poetiske tekster, og som all poesi benytter de seg av litterære teknikker for å formidle budskapet. Derfor finner vi for eksempel metaforer som må fortolkes. La oss ta et enkelt, nesten banalt eksempel: Når en salmist skriver at Gud er min klippe [Sal 62:3], mener han selvsagt ikke Gud er laget av stein. Alle som leser dette utsagnet, forstår at det er et poetisk bilde, som blant annet uttrykker at Gud er til å stole på. På en klippe står man nemlig trygt.

Når tekstene i Salmenes bok blir fortolket, er både den bokstavelige og den utvidete betydningen viktige for oss.

Inn med mening! ‒ eisegese

Å bruke salmene i bønn er en egen kontekst, noe annet enn tolking. Da er det mulig å tillegge salmene en mening som det ikke er mulig å trekke ut av selve teksten, en betydning som altså ikke er fortolkning, men en mening som den som leser salmen selv legger inn i den.

La oss belyse dette ved å gå omveien om et ikke-bibelsk dikt skrevet av den svenske poeten Karin Boye:

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Dette er en strofe fra hennes mest kjente dikt. Lest bokstavelig er teksten et vakkert dikt om våren. Litteraturforskerne kan fortelle oss når og hvorfor hun skrev det, hvilken diktsjanger det tilhører og hvilke metaforer og andre poetiske teknikker hun bruker. De gir oss altså en masse saklig informasjon, noe mange finner nokså tørt og kjedelig, men som kanskje kan være nyttig likevel. Det er også mulig å dyp-lese diktet og forsøke å finne hva Karin Boye forsøker å formidle «mellom linjene». Da blir det for oss litt mer spennende og engasjerende.

Alt dette er analogt med eksegetenes arbeid med de gammeltestamentlige salmene. Ekspertene gir saklig kunnskap om diktet og dikteren, og de leter også etter en mening som går ut over den bokstavelige teksten.

Men er det alt?

La meg bli litt personlig. For mange år siden, da jeg var i en kritisk fase i livet mitt, leste jeg nemlig dette diktet av Karin Boye, og da sa det meg noe helt personlig, noe som Karin Boye neppe hadde i tankene da hun satte det ned på papiret. Jeg fant altså en mening i diktet som ikke var der på forhånd, noe som ikke lot seg utlede fra det. Det var en mening som JEG la inn i det. Da satte diktet ord på mine egne følelser, og det var en stor og viktig opplevelse for meg.

Misbrukte jeg diktet da jeg leste det på min personlige måte? Nei, definitivt ikke. Selv om Karin Boye sikkert skrev diktet ut fra sin egen situasjon, for å uttrykke noe som var viktig for henne, ville hun som poet ha vært lykkelig for alle som tok det personlig. Når en leser legger noe av seg selv inn i et dikt, oppstår det en dyp poetisk dialog mellom dikter og leser, en dialog som alle lyrikere sikkert ønsker.

Og nå kommer vi til poenget: Det kan nemlig være svært fruktbart å bruke de gammeltestamentlige salmene på denne måten, å benytte dem slik i vår bønn. Dette er et viktig poeng i denne veiledningen. Vi kan legge våre egne meninger og vår personlige intensjon inn i salmetekstene, våre problemer og seire, våre sorger og gleder, vår klage og lovprisning, vår anger og tilbedelse ‒ alt som er viktig for oss. Og mer enn det, vi kan også lese inn i teksten det som gjelder andre personer, familien, samfunnet, kirken og annet som engasjerer oss. På den måten kan de gamle salmene bli svært aktuelle her og nå. En slik aktualisering kan gjøre en salme til en svært personlig bønn. Salmene gir oss ofte rom for dette, for de er poetiske tekster, og derfor kan de være like åpne som andre dikt.

Dette gjelder for øvrig ikke bare det vi kan lese i Salmenes bok. Begge testamentene i Bibelen har mange fine tekster som vi kan bruke i dialogen med Gud. En slik tilnærming til Bibelen er et viktig element i lectio divina.

Davidson [1998], en spesialist i Det gamle testamentets språk og litteratur, siterer kirkefaderen Ambrosius, som skal ha skrevet at

[…] det spesielle med Salmenes bok er at enhver kan bruke dens ord som om de var hans egne.

Et annet sted skriver samme forfatter:

Hva den opprinnelige meningen og sammenhengen for en gitt salme enn måtte være, kan man ta den til seg og gi den en ny mening i nye sammenhenger.

La oss ta med et sitat til, denne gangen fra en annen salmeekspert [Brueggemann 2007]:

Å be salmene avhenger av to ting, (1) det som allerede er i teksten når vi tar for oss salmene og (2) og det vi bringer til salmene fra våre egne liv.

Et annet sted minner han oss om at salmenes bruk av poetiske uttrykk, for eksempel metaforer, gjør det enkelt for oss å legge noe personlig inn i salmens tekst:

Salmenes metaforer trenger å bli godtatt som metaforer og ikke forflatet til beskrivende ord. Metaforene er konkrete ord, rotfestet i den synlige virkeligheten, men samtidig svært elastiske, noe som gir fantasien rikelig anledning til å strekke og utvide betydningen langt utover det konkrete og peke på allslags erfaring. […] Å be [salmene] er fullt ut å utforske og å utnytte metaforene i lys av våre egne opplevelser.

Det finnes et faglig begrep for dette å legge eget innhold inn i en tekst: eisegese [Brown m.fl. 1990:1153; se også en artikkel i Wikipedia]. Ordet er konstruert i analogi med eksegese (se tidligere i dette kapitlet) og benytter forstavelsen eis-, som betyr «inn» eller «inn i». Eksegese og eisegese står altså for to motsatte bevegelser, den første trekker mening ut av en tekst, den andre legger mening inn i den.

Som nevnt kommer vi tilbake til denne lesemåten senere i boka. Her er bare et kort eksempel, for å antyde hva det dreier seg om. Salme 51Se i nåde til meg, Herre, i din miskunn, utslett min synd i din rike barmhjertighet ‒ uttrykker angivelig kong Davids anger og bønn om tilgivelse. Mange av oss har sikkert bedt denne salmen når vi selv har krenket Gud; da lot vi Davids ord uttrykke vår egen anger og bønn. Det er denne tilpasningen som er eisegese, og det er en helt legitim bruk av salmen.

Resultatene av bibelvitenskapelig og teologisk tolkning av salmene ‒ å trekke informasjon og mening ut av dem ‒ kan glede og inspirere oss. Vårt trosliv blir styrket av å lytte til Guds ord i Bibelen. Å legge våre egne meninger og intensjoner inn i salmene, er på en måte den motsatte prosessen. Da er det vi som retter vårt indre mot Gud; vi henvender oss til Gud og bruker salmens ord for å formulere vår bønn, vår klage, vår takksigelse, vår lovprisning, vår tilbedelse …

Det er viktig å ha følgende i tankene: Bibelen inneholder guddommelig inspirerte tekster, i den forstand er de Guds ord til oss. Salmene er imidlertid mer enn det, de kan også være våre ord til Gud. Å be med salmen er altså ekte dialog, en jeg-du-relasjon med Gud.

Pave Benedikt skrev dette om denne spesielle toveis-kommunikasjonen:

Siden de er Guds ord, vil enhver som ber salmene tale til Gud med akkurat de ordene som Gud har gitt oss […]. Således er det ved å be salmene at vi lærer å be. De er en bønnens skole.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼