▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

(Til kongen:)
  2 Mitt hjerte strømmer over av liflig tale.
               Jeg synger min sang for kongen.
     Min tunge er raskere enn skriverens penn.
  3           Du er den fagreste blant menneskenes barn.
     Nåde er utgytt på dine lepper;
               derfor har Gud velsignet deg til evig tid.
  4 Spenn sverdet ved din side, du veldige,
               rykk frem i din høyhets glans til kamp for
  5           sannhet, miskunn og rett.
     Du seirer ved din høyre hånd.
  6           Folkene faller for dine skarpe piler.
     Kongens fiender er rammet i hjertet.
  7           Din trone, Gud, står fast for evig.
     Rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.
  8           Du elsker rettferd og hater urett.
     Derfor har Gud, din Gud, salvet deg
     med gledens olje fremfor dine like.
  9           Din kledning dufter av myrra, aloe og kassia.
     Fra elfenbenspalass fryder deg strengelek,

(Om bruden:)
10           kongsdøtre er blant dine utvalgte.
     Ved din høyre side står en dronning
                prydet med gull fra Ofir.
11 Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre,
                glem ditt folk og dine fedres hus.
12 Da vil kongen finne behag i din skjønnhet.
                Han er din Herre, fall ned for hans fot.
13 Tyrus’ datter skal søke din yndest med gaver,
                de rikeste i folket med gull og edle stener.
14 I all sin prakt føres kongedatteren inn,
                kledd i gullvirket kledning.
15 Hun føres frem for kongen
                i fargerik drakt.
     Hun blir fulgt av unge piker,
                av sine venninner.
16 Under jubel og glede
                ledes de inn i kongens slott.

(Til kongen:)
17 I dine fedres sted skal sønner komme.
                Du skal sette dem til fyrster over hele jorden.
18 Måtte jeg forkynne ditt navn, fra slekt til slekt,
                så folkene kan prise ditt navn til evig tid.

Salme 45 klassifiseres som en kongesalme. Den tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på mandag i uke 2. KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.

Mange synes at salme 45 er blant de vanskelige, for hvorfor skulle vi interessere oss for et kongebryllup i det gamle Israel? Og hvordan kan vi gjøre salme 45 til en personlig bønn? Et mulig svar på disse spørsmålene, er å la klassiske tolkninger av denne salmen inspirere oss, men først benytter vi anledningen til å se litt på den litterære kategorien «kongesalme».

Kongesalmene

Salmenes bok inneholder mange såkalte kongesalmer, som direkte eller indirekte handler om en konge, salmer hvor det er en konge som taler selv eller som blir omtalt. Ifølge Jerusalembibelen [1998:865‒866] er kongen hovedtemaet i tretten av disse salmene, de egentlige kongesalmene. Blant dem brukes følgende i laudes eller vesper (og blir derfor kommentert i denne veiledningen): salme 110 (profetiske utsagn om kongen), 20 og 72 (bønner for kongen), 63 og 101 (kongens egne bønner), 21 (takkesang for kongen), 132 (kongelig prosesjonssang), 144 (kongelig hymne) og den aktuelle salme 45 (sang til et kongelig bryllup).

Det er kanskje naturlig å tenke seg at disse salmene ble skrevet og brukt i jødefolkets kongetid, som startet med kong Saul ca. 1020 f.Kr. og varte til babylonerne erobret Jerusalem i 586 f.Kr. da Sidkia var konge i Juda. Det er mulig at det er tilfelle for noen av kongesalmene. Imidlertid ble Salmenes bok redigert etter hjemkomsten fra eksilet, og alt tyder på at kongesalmene fortsatt var i bruk i en periode hvor jødefolket ikke hadde noen konge. Det kan virke overraskende. Hvorfor synge kongesalmer når folket var uten konge?

Det er mange mulige svar på det spørsmålet. Salmene kan selvfølgelig har vært brukt på historiske minnedager, kanskje med en håpefull drøm om en ny storhetstid for folket. Noen av salmene uttrykker dette håpet på en måte som ganske sent i den gammeltestamentlige epoken ble tolket som messianske profetier. Den kristne tradisjonen identifiserer den kommende Messias med Kristus. Det er altså en kristologisk ny-lesning av de gamle salmetekstene. (Det står mer om dette i kommentarene til salmene 20, 110 og 144.)

I tillegg til salmer hvor kongen uttrykkelig nevnes, finnes det andre salmer som sannsynligvis refererer til en konge. Noen av disse har også messianske referanser, som kirken tolker kristologisk. Blant dem som Jerusalembibelen [1998] plasserer i denne kategorien, brukes disse fem salmene i laudes eller vesper: salme 8, 41, 97, 118 og 119.

I kommentaren til salme 72 vil vi se mer på kategorien kongesalmer.

Tilbake til salme 45

Ingen som leser salme 45, vil være i tvil om at den er en kongesalme. Helt i begynnelsen skriver salmedikteren ‒ som her opptrer som en hoffpoet ‒ at han synger sin sang for kongen [v 2], og i salmen henvender salmisten seg til kongen i du-form og beskriver mange kongelige kjennetegn.

Det har vært hevdet at salmen opprinnelig ble skrevet til et konkret, kongelig bryllup eller til minnedagen om bryllupet, men det er ingen enighet om hvem av jødefolkets konger det i så fall dreier seg om. Imidlertid tyder mye på at salme 45 ble sluttredigert og brukt etter det babylonske eksilet, antakelig i det fjerde århundret før Kristus, og da hadde Israel ingen konge. Om utgangspunktet kanskje var en kjent konge, er kongen i salmens nåværende form løsrevet fra den historiske konteksten.

Rent formelt er salmen delt i tre deler. Brudgommen, altså kongen, er hovedpersonen i salmens første del [vv 2‒9]. Deretter er det bruden som er i fokus [vv 10‒16]. Til slutt retter salmisten igjen søkelyset mot kongen [vv 17‒18].

Bryllupsmystikk

Hvis kongen i salme 45 ikke lenger peker tilbake på en konkret konge, så beskriver salmen nødvendigvis heller ikke et historisk bryllup. Derfor tolker mange salmens brudgom og brud og pakten mellom dem mer generelt, på et dypere, religiøst plan, en slags bryllupsmystikk. La se hvordan denne dypere meningen ble tolket av jødefolket før vi vender oppmerksomheten mot de nytestamentlige forfatterne og kirken.

Jahve og Israel

Bibelen selv omtaler flere steder Guds allianse med det utvalgte folket som en ektepakt hvor Jahve er brudgommen og folket Israel eller byen Jerusalem er bruden. Her er et sitat fra Esekiels vakre tekst, hvor Gud kommer med en kjærlighetserklæring til Jerusalem, med ord og bilder som vi finner gjenklang av i salme 45:

Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at din tid var kommet, tiden for å elske. Så bredte jeg fliken av kappen min over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud. Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. [Esek 16:8‒13]

Her er to eksempler til:

Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. [Jer 2:2]

(Til Jerusalem:) som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg [Jes 62:5].

Det var i samme ånd gammeltestamentlige skriftlærde hevdet at Høysangen er et dikt om Jahves kjærlighet til gudsfolket. Derfor er det rimelig å anta at salme 45 – som ifølge Jerusalembibelen [1998] viser et visst slektskap med Høysangen – ble tolket på tilsvarende måte.

Kristus og kirken

I Det nye testamentet og den kirkelige tradisjonen finner vi igjen denne bryllupsmystikken, men nå tar Kristus ‒ den inkarnerte Gud ‒ Jahves plass som brudgom. Bruden er ikke lenger Israel, men den nye pakts gudsfolk, kirken. Noen forfattere betegner denne tolkningen av ekteskapsrelasjonen i salme 45 som en allegori. Imidlertid det er så klare referanser i Det nye testamentet til denne gammeltestamentlige salmen at det må være lov å tolke den typologisk.

1) Konge. For det første er salmens konge en type for Kristus. Det ser vi blant annet i Brevet til hebreerne, som siterer to av salmens vers og bruker dem som et utsagn om Sønnen, altså Jesus Kristus:

Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer. Du har elsket rettferd og hatet urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner med gledens olje. [Hebr 1:8‒9]

Dette er en klar messiansk tolkning av den kongen vi møter i salme 45; han er salvet […] med gledens olje [v 8]. Med et sitat fra Jesaja bekrefter Jesus selv at han er salvet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige [Luk 4:18; se også Jes 61:1]. Navnet «Messias» (fra hebraisk) og «Kristus» (gresk) betyr for øvrig «salvet». (Se mer om dette i kommentarene til salmene 20, 110 og 144.)

Jesus er konge fordi han er oppfyllelsen av de messianske profetiene i Det gamle testamentet: Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» [Joh 1:49]. Til Pilatus bekrefter Jesus at han er konge, men han presiserer samtidig at hans kongsmakt er ikke av denne verden [Joh 18:33‒37].

Her er litt info for den spesielt interesserte:
Den noe overraskende første linjen i vers 7, Din trone, Gud, står fast for evig, har blitt tolket svært ulikt. Problemet er at ordet «Gud» (hebraisk: ĕlōhîm) i dette verset synes å peke på Gud, og i jødisk teologi var ikke kongen guddommelig, slik oppfatningen var i en del andre land. Augustin synes å mene at dette verset er et innskudd hvor salmisten ytrer seg om Guds evige trone i motsetning til det jødiske kongedømmes timelige trone [Augustin 44:17]. Andre derimot peker på vers 7 i salme 2 ‒ hvor Gud sier til kongen at Du er min sønn, jeg har født deg i dag ‒ og hevder at det problematiske verset henviser til kongen som «Guds sønn» [Davidson 1998:149]. Begrunnelsen er at kongen gjennom salvingen har fått en spesiell status: Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine like [v 8]. Det er slik forfatteren av Brevet til hebreerne leser dette salmeverset [Hebr 1:8]. Denne tolkningen som passer godt med den kristologiske utlegningen av salme 45.

2) Brudgom. For det andre ser vi mange steder i Det nye testamentet at Kristus omtales som brudgom. Johannes døperen er den første som gjør det; han kaller seg selv brudgommens venn [Joh 3:29]. Til Johannes’ disipler sier Jesus om seg selv: Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem? [Matt 9:15]. I flere av Jesu lignelser om himmelriket finner vi også en brudgom som det er rimelig å tolke som Jesus selv [Matt 22:1‒14; Matt 25:1‒13 m.fl.].

Kristus er altså både konge og brudgom. Derfor kan vi trygt lese salme 45 – som nettopp benytter disse to begrepene – i et kristusperspektiv.

3) Brud. Er det en brudgom, må det også finnes en brud. Hvem er så Kristi brud? I Johannes’ åpenbaring leser vi:

Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. […] «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» [Åp 21:2,9]

Ovenfor har vi sett at Jerusalem var Jahves brud, og det er dette bilde Johannes bruker, men nå på kirken i et endetidsperspektiv, det nye Jerusalem. (Det står mer om den nye jord og det himmelske Jerusalem i kommentarene til mange av salmene, bl.a. 46, 72 og 87.)

Kirken er bruden, og Kristus er dens brudgom. Mange andre nytestamentlige tekster uttrykker det samme. Her er noen eksempler:

[Paulus skriver:] For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. [2 Kor 11:2]

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. […] Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. [Ef 5:25‒27,32]

For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. Linet er de helliges rettferdige gjerninger. [Åp 19:7‒8]

I det siste sitatet kan brudens drakt av skinnende rent lin minne oss om salmens beskrivelse av brudens vakre klær [vv 14‒15].

I disse tekstene er det altså kirken som kollektiv som er Kristi brud. Pave Frans uttrykker dette på sin folkelige måte:

Jeg plejer at sige at Kirken er en kvinde. Kirken er «hun», og hun er ikke en gammeljomfru. Hun er gift med sin mand Jesus. Husk på det! [sitat fra de amerikanske jesuittenes tidsskrift America, Katolsk Orientering (Danmark) 12‒2016:2]

Salme 45 som personlig bønn

Vi har altså sett at de gammeltestamentlige jødene uttrykker Jahves kjærlighet til gudsfolket som en ektepakt og at de må ha sunget salme 45 i lys av denne kjærlighetsrelasjonen. Kristne kan tolke salmen kristologisk og ser på kongen som en Kristus-type slik at bryllupssymbolet blir et bilde på Kristus (brudgommen) og kirken (bruden).

Det er i lys av disse to beslektede relasjonene av gjensidig kjærlighet, altså Gud <=> gudsfolket og Kristus <=> kirken, at salme 45 kan bli en personlig bønn for oss. De kristne mystikere understreker at denne relasjonen også kan være personlig. De beskriver ofte sjelens forening med Kristus i kontemplasjon og bønn som et bryllup.

Det dreier seg om kjærlighet, og når vi ber denne salmen kan vi ha Johannes’ ord i tankene: Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. […] Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. [1 Joh 4:8,16] Med salmens ord kan vi glede oss over og takke for Guds kjærlighet til kirken og til hver enkelt av oss og glede oss over at vi er kalt til å svare med vår kjærlighet. I denne gleden kan vi synge at våre hjerter strømmer over av liflig tale [v 2].

Augustin skriver i sin kommentar til salme 45 at den presenterer for oss en hellig bryllupsfest for brudgommen og bruden, for kongen og hans folk, for Frelseren og de som skal bli frelst [Augustin 44:1]. Det har han fullstendig rett i. Men når Augustin deretter i sin lange tekst – på over 9000 ord i den latinske originalen! – kommenterer vers for vers og tolker hvert eneste meningsbærende ord på kristologisk måte, strekker han etter manges mening tolkningen litt for langt. Vi må ta salmen for det den er, nemlig bryllupspoesi, og poesi må få lov til å være nettopp poesi. Vi må ikke ødelegge den med overdreven tolkning.

Det noen vers i denne salmen vi bør merke oss, fordi de ganske enkelt kan lede våre tanker og vår bønn til Kristus:

Nåde er utgytt på dine lepper; derfor har Gud velsignet deg til evig tid [v 3].

[…] rykk frem i din høyhets glans til kamp for sannhet, miskunn og rett [vv 4‒5].

Du elsker rettferd og hater urett. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine like. [v 8; jf. Luk 4:18]

Måtte jeg forkynne ditt navn, fra slekt til slekt, så folkene kan prise ditt navn til evig tid [v 18].

Ellers kan vi la salmens vakre poesi uttrykke – slik de store mystikerne gjør – Kristi guddommelige kjærlighet til oss og vår egen kjærlighet til ham. Så blir salmen en bønnens bryllupssang.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme45

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼