▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
2 Gud, du min Gud, deg søker jeg,
min sjel tørster etter deg.
Mitt kjød lengter etter deg
som den uttørrede jord etter regn.
3 Vis deg i din helligdom
så jeg kan se din makt og ære.
4 For din miskunn er bedre enn livet,
min munn skal synge din pris.
5 Slik vil jeg love deg hele mitt liv,
løfte mine hender og prise ditt navn.
6 Min sjel mettes som av utsøkte retter
når tungen jubler din pris.
7 Jeg kommer deg ihu på mitt leie,
tenker på deg hver nattevakt.
8 For du er min hjelp,
jeg jubler i skyggen av dine vinger.
9 Min sjel henger ved deg,
din høyre holder meg fast.
Bibelekspertene er uenige om hvordan salme 63 skal klassifiseres; forslagene omfatter individuell klagesalme, tillitssalme og kongesalme. Den tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
Ifølge innledningen (som ikke er med når salmen brukes i laudes) er dette en salme av David, den gangen han var i Juda-ørkenen [v 1]. Se kommentarene til salmene 51 og 138 for en omtale av dette angivelige forfatterskapet. Det er sannsynlig at salme 63 ble redigert etter hjemkomsten fra Babylon.
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på søndag i uke 1 og på festdager (uavhengig av uke), og KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på torsdag. Laudes har ikke med versene 10‒12, antakelig fordi det voldelige innholdet er uforenlig med festdagens intensjon: Men det går ille med dem / som står meg etter livet, / de skal fare ned i jordens dyp. // De skal overgis til sverdet / og bli til rov for sjakaler. // Men kongen skal glede seg i Gud. / Alle som sverger ved ham, kan være stolte, / for løgneres munn skal lukkes. [fra Bibelen 2011].
Bønn som dialog
Bibelforskerne har ulike meninger om hvilken situasjon salmisten egentlig beskriver. For oss er det neppe så viktig å vite dette, for det er ikke vanskelig å gjøre denne salmens ord til vår egen bønn.
Siden alle pronomene i salmen er i første og annen person entall, er den et godt eksempel på hva bønn egentlig er, en dialog mellom to personer, et menneskelig «jeg» og en personlig Gud.
Av og til kan det være viktig å bli minnet om at bønn nettopp er dialog, for når man leser, resiterer eller synger tidebønnenes salmer, kan det ofte virke som om det er en enveis relasjon, fra salmene til oss: Vi forsøker å gjøre salmenes innhold til vårt eget. Det er ikke noe galt i det. Salmene har vakre og dype ord, som vi gjerne gir vår tilslutning; og de har et budskap, de er en del av Åpenbaringen, som kan styrke og berike vår tro.
Vi må imidlertid ikke glemme at tekstene i Salmenes bok primært er bønn og at bønn først og fremst er dialog. I en dialog er det to aktører, et «du» og et «jeg», som henvender seg til hverandre, begge veier. Salme 63 minner oss om at bønnen er en slik samtale. Denne salmen uttrykker denne dialogen, helt fra den innledende linjen ‒ Gud, du min Gud, deg søker jeg ‒ og til den siste ‒ Min sjel henger ved deg, din høyre holder meg fast ‒ finner vi nøkkelordene jeg, meg, min og du, deg, din.
Det er ikke alle salmene som er formulert slik. Se for eksempel på salme 100. Der finner vi ikke noe «jeg», men den bedende er selvsagt inkludert i det kollektive «vi». Det er ikke problematisk, men hva med vår dialog-partner Gud, når han i salme 100 hele tiden omtales i tredje person entall, f.eks. Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokken han gjeter. [Sal 100:3] Betyr det at denne salmen ikke er bønn, at den ikke er en samtale med Gud? Langt ifra! Det er bare den litterære formen som er annerledes. Salmer som uttrykker seg slik, gir oss motiver og intensjoner som vi kan gjøre til våre egne og mentalt returnere til Gud, noen ganger som fortvilelse og klage, andre ganger som tilbedelse, lovprisning og takk. All bønn er dialog, og alle tekstene i Salmenes bok er bønn, også visdomssalmer og historiske salmer. Det er vår oppgave å gjøre dem til en jeg-du-samtale med Gud; det er utfordringen.
Det står mer om bønn som en jeg-du-relasjon til Gud i kommentaren til salme 5 og salme 86.
Tørsten etter den skjulte Gud
Her er det imidlertid nærliggende å komme med en innvending. Det er neppe vanskelig å forstå at «jeg» er et nærværende subjekt som ber til Gud. Men hvor er han, hvor er bønnens «du»? Kan bønnene være en dialog når jeg ikke kan se eller høre Gud? Eller når jeg ikke umiddelbart ser at min bønn blir oppfylt? Selv om vi allerede vært inne på dette problemet i kommentaren til salme 5, kan det være grunn til å se litt mer på det her.
Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, sier profeten Jesaja (45:15). Det er en av bønnens store utfordringer. Vi vet hvor vanskelig det er å samtale med et menneske som er fraværende. Er vedkommende fysisk ikke til stede, er samtalen umulig (om vi ikke griper til digitale hjelpemidler som epost eller mobil). Men det er heller ikke lett å dialogere med en som er mentalt fraværende. Er det slik med bønnen også? Gud er nok ikke mentalt fraværende, problemet er bare at han oppleves så fjern.
Flere salmer tar opp akkurat denne vanskeligheten. I salme 42‒43 ‒ som har mye til felles med salme 63 ‒ leser vi dette:
Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?
Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?» [Sal 42:2‒4]
Ja, «hvor er min Gud?»
Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan. Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden. Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss. Hvordan? – ja, det ligger utenfor rammene til denne korte betraktningen. Problemet blir drøftet mer detaljert i boken Klokke & katedral – Tanker om tid og evighet [Solberg 2010].
La oss bare vende tilbake til Jesaja-sitatet om den skjulte Gud. Litt senere i den samme profetien henviser Gud til alle sine store gjerninger for israelittene og sier:
Jeg har ikke talt i det skjulte,
et sted i det mørke land.
Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt:
«Søk meg i det tomme!» […]
De skjønner ingenting,
de som bærer på gudebilder av tre
og ber til en gud som ikke kan frelse. […]
Det finnes ingen annen gud enn jeg,
ingen annen rettferdig og frelsende Gud. [Jes 45:19‒21]
Dette er til å bli klok av. Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Det var israelittene flinke til, for de mintes stadig Guds mektige gjerninger i løpet av folkets historie. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig – lik de som bærer på gudebilder av tre.
Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet.
Vi kristne har imidlertid en fordel, som var ukjent i den gamle pakten. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Guds Sønn, som ble mennesker lik [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at kirkens liturgiske bønner avsluttes med «… ved Kristus, vår Herre. Amen» (eller tilsvarende, lengre avslutninger). Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene.
I denne forbindelsen bør vi legge merke til at salme 63 antakelig refererer til Tempelet på Sion i versene 3‒6, hvor salmisten venter et møte med Gud: Vis deg i din helligdom så jeg kan se din makt og ære [v 3]. Det er der hans sjel mettes som av utsøkte retter [v 6] ‒ kanskje en referanse til offermåltidet. Dette kan vi ganske enkelt omsette til våre kirkebesøk, til stedet for Jesu nærvær i ord og sakrament; vår sjel mettes når vi deltar i nattverden. Å ha dette i tankene når vi ber salme 63, kan hjelpe oss til å gjøre samtalen med Gud mer konkret.
Vi må imidlertid innrømme at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når vi ber tidebønnenes salmetekster. Men skyldes det bare den skjulte Gud? Av og til må vi innrømme og be «Herre, det er ikke du som er langt borte fra meg, det er jeg som er fraværende.»
Det er i denne tilstanden det første verset i salme 63 taler så sterkt til oss. Når troen og bønnen er vanskelig, er nettopp tørsten et talende bilde: […] min sjel tørster etter deg. Mitt kjød lengter etter deg som den uttørrede jord etter regn [v 2, og tilsvarende i Sal 42:2]. Det er ikke uten grunn at Bibelen mange steder taler om tørste og det livgivende vann. Her er et lite utvalg som vi kan meditere over:
Men folket tørstet etter vann. De klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?» […] Herren sa til Moses: «[…] Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» [2 Mos 17:3,5‒6]
For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann. [Jer 2:13]
Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. [Joh 4:13‒14]
Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. [Joh 7:37‒38]
Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. [Åp 22:1]
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme63
Lytt til hans røst i dag 