Salme 8 ‒ Herre, vår Herre, herlig er ditt navn

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Herre, vår Herre, herlig er ditt navn
                over den vide jord.
     Høyt over himmelen er din herlighet,
  3           barn og spebarn lovsynger den.
     Din herlighets bolig står som en festning
                for å slå dine fiender til jorden.
  4 Når jeg ser din himmel, dine henders verk,
                månen og stjernene som du har dannet,
  5 hva er da et menneske at du tenker på ham,
                et menneskebarn at du sørger for det?
  6 Lite ringere enn englene gjorde du ham,
                kronet ham med herlighet og ære.
  7 Du satte ham til herre over dine henders verk,
                alt la du under hans føtter:
  8 Småfe og okser i samlet flokk,
                villdyr i skog og mark,
  9 himmelens fugler og fisk i hav,
                alt som ferdes på havets stier.
10 Herre, vår Herre, herlig er ditt navn
                over den vide jord.

Salme 8 klassifiseres som en lovsang. Den tilhører den første av Salmenes boks fem «bøker». Legg merke til at første og siste vers er identiske; de er som en antifon innebygget i selve salmeteksten.(Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på lørdag i både uke 2 og uke 4. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på lørdag.

Tilværelsens ufattelige litenhet

Blaise Pascal (1623 ‒ 1662) skrev i sine Tanker [min oversettelse]:

Jeg ser disse skremmende rom i Universet som omslutter meg, og selv er jeg bundet til et hjørne av denne enorme utstrekningen uten å vite hvorfor jeg befinner meg akkurat på dette stedet og ikke på et annet. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg har fått den korte tiden som er gitt meg som levetid her og ikke en annen av hele den evigheten som har gått forut for meg eller den som følger etter meg. Jeg ser bare uendeligheter i alt som omslutter meg, et atom, en skygge som bare varer et øyeblikk som ikke vender tilbake.

Disse tankene var ikke nye. Allerede i Salmenes bok finner vi dem. I salme 8 ‒ som er den salmen vi nå har i fokus ‒ står det:

Når jeg ser din himmel, dine henders verk,
                månen og stjernene som du har dannet,
hva er da et menneske at du tenker på ham,
                et menneskebarn at du sørger for det?
[vv 4‒5]

Det gammeltestamentlige folket hadde et veldig begrenset verdensbilde, svært forskjellig fra vår viten om universet. For dem hvilte jorden på havet:

Herrens er jorden og alt den bærer,
                jorderik og alle som bor der.
Han festet den over havet,
                den står fast over vannene.
[Sal 24:1‒2]

Over jorden var himmelen var en hvelving, og den bar stjernene, månen og solen. De hadde ingen forestilling om at noe kunne være utenfor jord, hav og himmelhvelving. Likevel hadde de antakelig en intuitiv forståelse av at Gud ikke var innkapslet i dette romlige systemet, at han ikke tilhørte rommet i det hele tatt:

Vis deg høy over himmelen, Gud, […] [Sal 108:6]

Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, […] [1 Kong 8:27]

Når vi utvider dette perspektivet til vår moderne viten om kosmos, blir det enda større grunn til å undre seg. Den registrerbare delen av universet har en diameter på 93 milliarder lysår (og kanskje er det egentlig enda større enn det vi kan observere); lyset ‒ som beveger seg med en hastighet på nesten 300 000 000 meter i sekundet ‒ vil altså bruke så mange milliarder år på å gå fra den ene grensen til den andre. Mentalt klarer vi ikke å fatte det. Videre har man beregnet at kosmos inneholder omtrent 4×1022 (4 med 22 nuller bak) stjerner, og vår lille klode er bare en planet som går i bane rundt en av dem. Det er også helt ubegripelig for oss.

Slik beskriver moderne vitenskap det fysiske universet, og «utenfor» det er altså Gud. Da begynner man å ane hvilken enorm metafysisk forskjell det er mellom det skapte og Skaperen. Det er nesten slik at man kunne ønske seg tilbake til den tiden da Jerusalem var verdens navle med en begrenset verden utenfor og en himmelhvelving over …

Han som skrev salme 8 undret seg, Pascal enda mer, og vi har all grunn til å spørre: «Hvorfor er akkurat jeg på dette ubetydelige stedet i det enorme universet? Denne forskjellen er så ubegripelig stor. For meg er det ufattelig at Gud kan være opptatt av lille meg, at han faktisk elsker dette menneskefnugget.» Det er et mysterium ‒ som så mye annet i vår tro.

Noen snur på problemet og mener at å se på stjernehimmelen, gir dem religiøs inspirasjon, en slags tro på noe guddommelig, men …

De fleste av oss har et visst anlegg for det religiøse, men det fører oss ikke automatisk til en kristen bekjennelse. Vi kan alle se på stjernehimmelen og undres, men ikke alle kan like enkelt se en treenig Gud avtegne seg bak Karlsvogna. [Åste Dokka, VL 18.09.2019:2]

Ikke nok med at universets størrelse gjør oss svimmel, som Pascal kan vi også føle frykt når vi tenker på den korte tiden vi lever på jorden. For oss er det enda større grunn til undring enn det var for ham, for nå regner man med at vårt univers er 13,7 milliarder år gammelt, at vår klode bare har eksistert i den siste tredel av denne tiden, at det gikk en milliard år før livet oppstod på jordens overflate og at mennesket bare har eksistert en brøkdel av denne tiden. Når vi leser følgende i en annen salme ‒ som vi senere skal studere ‒ må vi derfor ta det til oss som et poetisk uttrykk for en virkelighet som er enormt mye større:

Herre, hva er et menneske at du kjennes ved det,
                et menneskebarn at du akter på ham?
Menneskets liv er som vindens pust,
                dets dager som svinnende skygger.
[Sal 144:3‒4]

I både den aktuelle salmen, salme 8, og salme 144 fører denne foruroligende kontrasten mellom det uendelige og begrensede i rom og tid likevel til lovprisning og tillit. Job opplever det imidlertid på en annen måte:

Dagene går fortere enn en vevskyttel, de går til ende uten håp. Husk at mitt liv er et pust! Aldri mer får jeg se lykke. […] Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig. La meg være! Mine dager er forgjeves. Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det? Du gransker det hver morgen, prøver det hver stund. Hvorfor tar du ikke blikket fra meg og gir meg ro til å svelge mitt spytt? [Job 7:6‒7,18‒19]

Som vi har sett, har mange den samme undringen, men reaksjonene er ulike. Pascal blir skremt, forfatteren av salme 8 lovpriser, han som skrev salme 144 har tillit og Job fortviler.

Når vi ber salme 8 må vi være åpne og mottakelige for denne ufattelige spennvidden. Vi mennesker synes å være noen små ubetydeligheter i et univers som er skremmende stort i rom og tid. Det fjerde Laterankonsilet formulerte i 1215 dette på denne måten:

For hvor stor likheten mellom Skaperen og skapningen enn måtte være, må det bemerkes at forskjellen er enda større. [Solberg 2010:20]

Hvordan vi reagerer på dette mysteriet, kan selvsagt variere. For noen vil tvilen gnage, andre er trygge i sin tro, og mellom disse ytterpunktene finner vi de fleste av oss. Gjør vi det for vanskelig for oss selv? Både salme 8 og Jesus peker på en holdning som kanskje overrasker oss, for de fokuserer på barnas umiddelbare og ureflekterte evne til tillit og glede:

Høyt over himmelen er din herlighet, barn og spebarn lovsynger den. [vv 2‒3].

Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket [Matt 18:4].

Gud er «utenfor» tid og rom, men det betyr ikke at han er fjern, for vi må vite ‒ akkurat som et barn på sin måte gjøre det ‒ at Gud er nær og kjærlig, han elsker hver enkelt av oss. Nærhet og kjærlighet tilhører ikke tidens og rommets kategorier.

Menneskets storhet

Er så salme 8 bare en salme om at Gud og det universet han skapte er ufattelig stort i rom og tid, og at vi mennesker er som små og ubetydelige fnugg å regne? Det vi har lest hittil kunne tyde på det. Da er det på tide å snu på mysteriet, for salmen sier også dette:

Lite ringere enn englene gjorde du ham,
                kronet ham med herlighet og ære.
Du satte ham til herre over dine henders verk,
                alt la du under hans føtter.
[vv 6‒7]

Her blir mennesket løftet opp; det kommer nesten opp til englenes nivå. Hvordan skal vi forstå det? Vi er da ikke nesten guddommelige. Disse to versene er blitt tolket på to måter. Det er imidlertid ikke nødvendig å velge mellom de to tolkningene; de uttrykker to sider som begge kan inspirere oss.

Her er et lite innskudd for den spesielt interesserte:
Salmens vers 6 oversettes nemlig nokså ulikt, og tolkningene av verset er derfor svært forskjellige. TIDEBØNNENE bruker altså uttrykket Lite ringere enn englene, en oversettelse som må være inspirert av den gamle greske oversettelsen Septuaginta, de latinske Vulgata og Nova Vulgata og Det nye testamentet [Hebr 2:7], som alle bruker ordet engler. Bibelen 2011 har en helt annen tolkning: lite lavere enn Gud (med stor forbokstav, som vanligvis betyr den jødisk-kristne Gud). Andre oversettelser bruker ordet gud (med liten forbokstav, underforstått avgud) eller guder (i flertall, altså avguder). Det hebraiske ordet er elohim, som er et ord i flertallsform (guder), selv om Bibelen også bruker det om én Gud/gud.

1) Kristologisk tolkning. Det nye testamentet og mange kirkefedre og teologer tolker salmen kristologisk. Det betyr at de leser den i lys av inkarnasjonen. Noen vil kanskje innvende at da legger man noe inn i salmeteksten som ikke var i salmistens tanker, men vi kan finne støtte for denne lesemåten i Det nye testamentet. Denne tolkningen ser altså på salmens menneske (og også menneskebarn og ham) som «typer» for Kristus. (Det står mer om det i kapitlet om Typologi.)

Jesus bruker faktisk salmen om seg selv, for på tempelplassen helbredet han blinde og lamme, og barna ropte Hosianna, Davids sønn! Dette gjorde yppersteprestene forarget. Da sa Jesus til dem med et sitat av salmens tredje vers:

Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde! [Matt 21:14‒16]

Dette kristus-sentrerte aspektet blir ytterlige utdypet i Hebreerbrevet, som siterer salmens vers 5‒8, men med en liten utvidelse av det sjette verset:

En kort tid har du stilt ham lavere enn engler [Hebr 2:7].

Dette tolker brevets forfatter slik:

Men Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, ham ser vi nå kronet med herlighet og ære fordi han led døden [Hebr 2:9].

Guds sønn Jesus var altså menneske for en kort tid, og som menneske var han under englene i rang. Dette gir oss muligheten til å lese hele salme 8 i lys av Kristus-mysteriet. Det gir salmens lovprisning en dyp mening. Vi kan be denne salmen med jubel.

2) Det gudlike mennesket. Det er imidlertid også mulig å lese salmen i lys av skapelsesberetningen. Der står det nemlig at Gud skapte mennesket i sitt bilde [1 Mos 1:27], og derfor kan salmen si om mennesket at Gud kronet ham med herlighet og ære [v 6]. Hver enkelt av oss er derfor, i Guds øyne, verdifulle og gjenstand for hans omsorg. Det er i denne forstand at mennesket er lite ringere enn englene [v 6].

Salmen tilføyer så: Du satte ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter [v 7]. Deretter lister salmen opp noe av det mennesket har herredømme over: husdyr, villdyr, fugler og fisker [vv 8‒9]. Her nevnes akkurat det Gud, ifølge skapelsesberetningen, ga mennesket råderett over [1 Mos 1:26].

Dette gir oss et stort ansvar: På Guds vegne skal vi forvalte naturen. Det er et stort ansvar. I dag er det klart for oss alle at mennesket langt fra har utført dette oppdraget på beste måte. Vi må altså ikke misforstå salmen! Når den sier at alt la du under hans føtter [v 7], så betyr det ikke at vi har rett til å misbruke den sårbare naturen.

I dag vet vi at menneskelig aktivitet er i ferd med å ødelegge kloden vår: Utslipp av karbondioksid og metan har katastrofale følger for klimaet, drikkevann forurenses eller minker mange steder, havet fylles med plast, jungel avskoges, dyr og planter utryddes, … Det er dette pave Frans tar opp i sin ensyklika Laudato si’. Han maner til omsorg for vår sårbare verden.

Vi kan derfor med god rett be denne fine salmen med ønske om at mennesker må lære å ta forvalter-ansvaret for naturen mer alvorlig. Først da kan vi synge lovprisningen i salme 8 uten dårlig samvittighet.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme8

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼