▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Herren er konge, kledd i høyhet.
                Herren har iført seg styrke.
     Jorden er grunnfestet,
                den rokkes ikke.
  2 Din trone står fast fra opphavet av,
                fra evighet er du.
  3 Elvebruset stiger, Herre,
                elvene hever sin røst.
     Flodens strømmer stiger,
                vannenes veldige drønn.
  4 Men herligere enn den veldige vannflom,
                herligere enn havets brenning er
                Herrens herlighet i det høye.
  5 Ditt vitnesbyrd er sannhet, Herre,
                hellighet skal pryde ditt hus,
                gjennom lange tider.

Salme 93 klassifiseres som en lovsang, noen tilføyer at det er en salme til Jahves tronsetting (i Himmelen). Den tilhører den fjerde av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Mange ser på salmene 93‒100 som en egen gruppe i Salmenes bok. Disse salmene priser Guds kongelige storhet: For Herren er en stor Gud, en stor konge over alle guder [Sal 95:3], som egentlig bare er avguder [Sal 96:5]. Salme 93 er altså den første i denne gruppen av salmer. Se også kommentaren til salme 47.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på søndag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på mandag.

Poetisk uttrykk eller noe mer?

Gud er større enn alt vi kan gripe fullt ut med vår forstand. Betyr det at han er helt ubegripelig? Det ville være trist, for da ville han være så fjern at vi ville ha problemer å vite hvem vi tror på. Så galt er det ikke. Når Gud åpenbarer seg i Bibelen, skjer det på ulike måter, som har det til felles at de bygger på det vi mennesker erfarer i vår jordiske og timelige tilværelse.

I salme 93 får vi høre at Jahve er konge, at hans klær er høyhet og styrke og at han sitter på en trone [vv 1‒2]. Det høres ut som en beskrivelse av en jordisk konge, en slik som vi kanskje har sett, eller i det minste hørt eller lest om. Akkurat det er poenget. Vi kjenner til noe jordisk som kan gi oss en anelse om hva Gud er. Noen ville si at det er en poetisk måte å uttrykke seg på, at konge er en metafor som gir oss de rette assosiasjonene, et billedlig uttrykk med overført betydning

Thomas Aquinas og andre middelalderske filosofer og teologer ser det på en litt annen måte. Å si at Gud er konge, er å uttrykke noe som er mer enn en metafor, noe som gir mer informasjon om Gud. For Thomas er konge i denne salmen et analogt begrep [Solberg 2010:15‒29]. Det er klart at Gud ikke er konge på samme måte som en jordisk konge; men fordi vi vet hva en jordisk konge er, kan vi strekke vår forståelse, fantasi og intuisjon til en konge som er enda mer konge enn den jordiske kongen, en konge som ikke har noen fysiske og timelige begrensninger, en konge over alle konger, en superkonge over hele universet, fra evighet til evighet [v 2]. Grandiost! Det står mer om dette i kommentaren til salme 47.

Kongen over kaos

Det kan høres ut som vi med denne analogitenkningen fullstendig forkaster de poetiske uttrykkene, metaforene. Langt ifra! Vi har et godt eksempel i versene 3 og 4. Her presenteres vi for elvebruset og vannenes veldige drønn og andre poetiske bilder som beskriver noe som er truende i sin voldsomme bevegelighet. Kontrasten er jorden som er grunnfestet, den rokkes ikke [v 2]. Her har vi sterke poetiske metaforer. Den brusende elven og havets truende brenninger gir intet å gripe fast i. Spør en som holder på å drukne! Alt er flytende, alt er kaos, og det gir angst. Og her er kontrasten: Gud er en klippefast konge over kaos.

Kirkefedrene og den kirkelige tradisjon har ofte tolket denne salmen som om den dypest sett dreier seg om Kristus. Også han var mektig, som en konge over det kaotiske og truende vannet:

Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» [Mark 4:37‒40]

Lovmessigheter og lovbud

La oss til slutt se på det siste verset: Ditt vitnesbyrd er sannhet, Herre [v 5]. I andre bibeloversettelser er ordet vitnesbyrd oversatt nokså ulikt: lovbud [Bibelen 2011], lover, dekreter, … Det kan virke litt forvirrende, men ifølge bibelekspertene er alle disse ordene forsøk på å uttrykke samme grunnbetydning av det hebraiske begrepet. Jerusalembibelen [1998:978] uttrykker det slik i en fotnote til salmen:

Disse vitnesbyrdene (i flertall på hebraisk) utgjør den åpenbarte Loven, like fast som det fysiske universet, grunnlaget for Jahves ugjenkallelige herredømme over Israel og også over skapningen.

Gud har gitt oss sine lover, og det i dobbel forstand. For det første har Gud som skaper nedfelt naturlover i skaperverket; alt er ikke resultat av tilfeldigheter, det finnes lovmessigheter i naturen som gjør at vi mennesker kan forholde oss rasjonelt til den. Det gir trygghet. Dessuten har Gud gitt oss lovbud, regler for våre liv, som gir oss normer for hvordan vi skal forholde oss til hverandre og til skaperverket. Følger vi dem, kan vi pryde [hans] hus, gjennom lange tider [v 5].

Det skal være vår måte å hylle vår himmelske konge: Vi skal ta vare på det skapte, og vi skal la kjærligheten ‒ som innbefatter alle lover for relasjonen mellom mennesker ‒ være normen for våre liv. Basta!

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme93

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼