▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  2 Herre, mitt hjerte er rede,
                av hele mitt hjerte vil jeg spille og synge.
  3 Våkn opp, harpe og sitar,
                jeg vil vekke morgenrøden.
  4 Herre, deg vil jeg takke blant folkene,
                lovsynge deg blant folkeslag.
  5 Til himmelen rekker din miskunn,
                til skyene din trofasthet.
  6 Vis deg høy over himmelen, Gud,
                så hele jorden får se din herlighet.

  7 Svar oss, strekk ut din høyre hånd
                til frelse for dem du har kjær.
  8 Herren har talt i sitt hellige tempel:
                «Med jubel vil jeg utskifte Sikem
                og utmåle Sukkot dal.
  9 Meg tilhører Gilead og Manasse,
                Efraim er min hjelm og Juda min herskerstav.
10 Men Moab er mitt vaskefat,
     på Edom kaster jeg min sko,
                jeg triumferer over Filisterland.»
11 Hvem fører meg til den befestede by?
                Hvem leder meg til Edoms land?
12 Har du forkastet oss, Herre?
                Du følger ikke lenger våre hærer.
13 Hjelp oss mot fienden.
                Blendverk er menneskers hjelp.
14 Ved Guds hjelp skal vi øve storverk.
                Han skal trå våre fiender under føtter.

Salme 108 er sammensatt. Den første delen inneholder takk og lovprisning [vv 2‒6]; den siste delen klassifiseres som en kollektiv klagesalme [vv 11‒14]; den har noen innskutte ord som er lagt i Guds munn [vv 8‒10]. Salmen tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på onsdag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 108 i ukens laudes eller vesper.

Den som leser Salmenes bok med oppmerksomhet, vil sikkert legge merke til at salme 108 er en «resirkulert» salme. De første fem versene er kopiert fra versene 8‒12 i salme 57, og resten av salmen er hentet fra salme 60, som ikke tilhører salmeutvalget i laudes og vesper.

Mange har lurt på hvorfor salme 108 har en slik opprinnelse [Deissler 1968:162; Brueggemann & Bellinger 2014:469. John Paul II 2004:248; Brown m.fl. 1990:545]. En rimelig forklaring er at en ny situasjon i israelittenes historie krevde en salme, og at man – kanskje i all hast – kombinerte to fragmenter fra eldre salmer slik at resultatet passet til det aktuelle behovet.

Det viser oss hvor levende jødefolkets skrifttradisjon var: Gamle tekster kunne aktualiseres i nye sammenhenger. Akkurat det er også et hovedpoeng i denne samlingen av salmekommentarer, som argumenterer for at de gamle salmene kan «gjenbrukes» av oss i dag, blant annet ved å legge våre egne intensjoner inn i salmetekstene.

Vi vet ikke sikkert hva som var den aktuelle situasjonen for folket da salme 108 ble komponert. Vi ser imidlertid at salmen nevner tre områder med fiendtlige folk [v 10]: Moab (øst for Dødehavet), Edom (sør for Dødehavet) og Filisterland (omtrent der hvor Gazastripen er nå). Sikem, Sukkot, Gilead og Manasse derimot var områder som tilhørte jødefolkets eget territorium [vv 8‒9]. Det gamle testamentet har mange omtaler av konflikter med de omgivende folkene. Det er mulig at salmen henviser til nye konfrontasjoner.

Slik kan salme 108 også være en bønn for oss i kriser, som kan gjelde samfunnet, kirken, vennekretsen, familien eller oss selv. Vi kan mentalt legge den aktuelle situasjonen inn i salmeteksten. Da åpner vi med å lovprise og takke i tillit til Gud [vv 2‒6] før vi ber om hans hjelp i våre vanskelighetene [v 7], som ikke nødvendigvis bare gjelder krig – det ble vi minnet om da koronavirus begynte å herje. Henvisningene til jødefolkets gamle konflikter blir i så fall oss til trøst og håp [vv 8‒14]: Gud er en hjelper!

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme108

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼