▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
1 Da Herren førte Sions fanger hjem,
var vi som drømmende.
2 Vår munn var full av latter,
vår tunge sang av fryd.
Da het det blant folkene:
«Store ting har Herren gjort for dem.»
3 Ja, Herren har gjort store ting mot oss,
og vi ble fulle av glede.
4 Herre, la våre fanger strømme tilbake
som bekkene i Negev.
5 De som sår med tårer,
skal høste med frydesang.
6 Gråtende går de avsted
for å så sin sæd.
Jublende vender de hjem
og bærer fulle nek.
Salme 126 klassifiseres som en pilegrimssalme. Det blir imidlertid også påpekt at den har elementer av kollektiv trøst og klage. Salmen tilhører gruppen festreisesalmer og ble blant annet brukt ved pilegrimsvandringene til Tempelet i Jerusalem; se mer om det i kommentaren til salme 121. Salme 126 tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på onsdag i uke 3. KF-TIDEBØNN benytter den i vesper på onsdag.
Noen ord om å oversette
Blar vi i forskjellige bibelutgaver, oppdager vi snart at de ofte ikke stemmer helt overens. Noen bibellesere blir forferdet over det, for Bibelen skal jo være «Guds ord», og da er det skremmende at Gud taler med flere tunger. Annerledes kan det imidlertid ikke være, for Bibelen ble skrevet på språk som er ubegripelige for de fleste av oss, Det gamle testamentet for det meste på hebraisk og Det nye testamentet på gresk. Altså må Bibelen oversettes. Problemet er at det ikke er full overensstemmelse mellom disse gamle språkene og for eksempel norsk. Av og til mangler vårt språk tilsvarende ord for de begrepene Bibelen bruker, blant annet fordi de gamle ordene gjenspeiler historiske, kulturelle eller religiøse forhold som er fremmede for oss. Andre ganger kan et flertydig ord i Bibelen bli oversatt med et entydig ord, med tap av et verdifullt meningsmangfold. Eller det kan være motsatt når et presist ord på hebraisk blir mangetydig på norsk.
Akkurat det blir nesten komisk i når vi leser avslutningen av teksten ovenfor [v 6b], for ordet nek kan ifølge Det norske akademis ordbok bety både «bunt av avskårne kornstrå med aks på» og «lite tiltalende, dum, tafatt person; mehe». En latterlig mistolkning av Jublende vender de hjem og bærer fulle nek kan derfor være at folket skråler og sleper på noen berusede personer … I Bibelen 2011 er teksten bedre: med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.
Det betyr at vi i en viss forstand ikke må ta vår eget eksemplar av Bibelen bokstavelig, den er jo en oversettelse. Av og til kan det være lurt å ta en titt i andre bibelutgaver, lese de forklarende fotnotene eller slå opp i kommentarer.
Den salmen vi nå skal se på ‒ salme 126 ‒ gir oss et godt eksempel på denne problematikken. Vi finner det i det første verset: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Dette er den oversettelsen vi finner i TIDEBØNNENE, og det er mange bibelutgaver som har en tilsvarende tolkning av den hebraiske teksten. Ser vi imidlertid i Bibelen 2011, er verset oversatt slik: Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Mange andre bibelutgaver tolker også verset slik.
Dette er litt forvirrende, for det er unektelig ganske stor forskjell mellom førte Sions fanger hjem [TIDEBØNNENE] og vendte skjebnen for Sion [Bibelen 2011]. Den første versjonen peker spesifikt på jødefolkets retur fra eksilet i Babylon, men den andre er mer generell, for salmen forteller oss ikke hvilken skjebne det dreier seg om.
Sions fanger er et ganske presist begrep, for Bibelen bruker flere steder lignende uttrykk for å henvise til den delen av jødefolket som var deportert til Babylon, men hva er betyr det ene ordet Sion i den andre versjonen? Det er nemlig et ord som i bibelsk språkbruk ‒ avhengig av sammenhengen ‒ kan bety fjellet Sion, Tempelet på dette fjellet, byen Jerusalem, hvor dette fjellet er lokalisert, eller det folket som har denne byen som politisk og religiøst sentrum.
Å føre fanger hjem er også nokså entydig. Det er imidlertid mer dunkelt hva vendte skjebnen betyr, og det er kanskje ikke så dumt, for da kan den eller de som bruker salmen legge sine egne intensjoner inn i uttrykket. Det gjør salmen til en flerbrukssalme.
Begge oversettelsene av det første verset i vår salme kan forsvares. Hovedårsaken til disse forskjellene er det hebraiske ordet shavot, som både kan brukes spesielt om en frigjøring, for eksempel fra et eksil og mer generelt om en ond tilstand som blir vendt til det gode [Davidson 1998:416‒417; Brueggemann & Bellinger 2014:541].
Nedenfor skal vi legge hovedvekten på den første tolkningen ‒ altså den om returen fra eksilet. Det er den versjonen som ble brukt i tidebønnene fra gammelt av, for både den gamle greske oversettelsen av Det gamle testamentet (Septuaginta) og den senere oversettelsen til latin (Vulgata) tolker det første salmeverset som en referanse til returen fra Babylon. Det er den siste versjonen av salmene var grunnlaget for de latinske tidebønnene i Den katolske kirke.
Fra sorg til glede
På en måte er salme 126 en slags fortsettelse av salme 137 – Ved Babylons floder satt vi og gråt, hvor vi hører jødefolket klage og lengte mens de var i eksil i Babylon. Den aktuelle salmen uttrykker folkets jubel over frigjøringen under perserkongen Kyros den store i år 538 f.Kr. og den påfølgende returen til hjemlandet.
Som nevnt ble denne salmen brukt ved pilegrimsreisene til Jerusalem, som blant annet var en symbolsk gjentakelse av tilbakekomsten fra Babylon. Vi kan altså forestille oss en vandring med glade mennesker som bærer kornbånd [v 6]. Kornet skal de kanskje gi som grødeoffer når de kommer fram til Tempelet i Jerusalem, i takknemlighet både for årets avling [3 Mos 2:14‒16] og for den historiske frigjøringen fra eksilet.
Vi kan også gjøre denne pilegrimsreisen mer personlig: Livet er en eneste pilegrimsreise – fra hodet til hjertet [Solberg & Koch 2015:87]. På denne måten aktualiserer St. Augustin aktualiserer salme 126 ved å legge vekt på frigjøringen og returen fra syndens fangenskap. Derfor er denne salmen en fin bønn når vi har opplevd Guds tilgivende nåde, f.eks. etter et skriftemål: De som sår med [angerens] tårer, skal høste med jubel [v 5].
Pilegrimsreiser kan også symbolisere gudsfolkets ferd mot det endelige målet, det himmelske Jerusalem [Åp 21:2‒3,10]. For oss kan derfor salme 126 uttrykke vår glede over at Gud er vår frigjører og at vi er underveis. Ser vi fremover, er døden den kritiske hendelsen og oppstandelsen vårt håp.
Salmen har to poetiske uttrykk for denne overgangen.
Det første bildet ‒ som bekkene i Negev [v 4] ‒ kan være litt overraskende, for kan det være bekker i en ørken i det sørlige Israel? Ja, faktisk, for under vinter- og vårregnet i Negevørkenen sildrer vannet i bekker, og resultatet er en rik oppblomstring av tulipaner og solroser. Fra døden til livet, altså:
Ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Som liljen skal den blomstre og juble, ja, rope av fryd. [Jes 35:1]
Det andre bildet er klassisk og uttrykker det samme: De som sår med tårer, skal høste med frydesang [v 5]. Frø som «dør» i jorden og spirer til nytt liv [vv 5‒6]:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. [Joh 12:24]
Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. [Gal 6:8‒9]
Salme 126 formidler ikke bare glede over den friheten som allerede er oppnådd [vv 1‒3], for i salmens andre del uttrykker den også bønn og håp om hjelp til fortsatt frigjøring [vv 4‒6]. Herre, la våre fanger strømme tilbake [v 4] slik at vi kan høste med frydesang [v 5]. I denne bønnen kan vi legge inn våre egne intensjoner både for oss selv og for andre. Vi kan tenke på individer, grupper eller samfunn, som lider under enhver form for ufrihet, legemlig, psykisk, sosialt, politisk, religiøst, …
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme126
Lytt til hans røst i dag 