▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Lovpris Herren, for han er god,
                for evig varer hans miskunn!
  2 Lovpris gudenes Gud,
                for evig varer hans miskunn!
  3 Lovpris herrenes Herre,
                for evig varer hans miskunn!
  4 Han alene gjør store under,
                for evig varer hans miskunn!
  5 Han skapte himlene med visdom,
                for evig varer hans miskunn!
  6 Han festet jorden over vannene,
                for evig varer hans miskunn!
  7 Han skapte de store lys,
                for evig varer hans miskunn!
  8 Solen til å råde om dagen,
                for evig varer hans miskunn!
  9 Måne og stjerner til å råde om natten,
                for evig varer hans miskunn!

(Her begynner del 2 av salmen.)

10 Han slo Egyptens førstefødte,
                for evig varer hans miskunn!
11 Han førte Israel ut fra dem,
                for evig varer hans miskunn!
12 Med veldig hånd og utstrakt arm,
                for evig varer hans miskunn!
13 Han kløvet Sivsjøens vann i to,
                for evig varer hans miskunn!
14 Lot Israel gå tørrskodd over,
                for evig varer hans miskunn!
15 Farao og hans hær ble styrtet i sjøen,
                for evig varer hans miskunn!
16 Gjennom ørkenen førte han sitt folk,
                for evig varer hans miskunn!
17 Han felte store konger,
                for evig varer hans miskunn!
18 Han drepte mektige fyrster,
                for evig varer hans miskunn!
19 Amorittenes konge, Sihon,
                for evig varer hans miskunn!
20 Og, konge i Basan,
                for evig varer hans miskunn!
21 Han gav dem landet i arv,
                for evig varer hans miskunn!
22 Til odel og eie for Israel, sin tjener,
                for evig varer hans miskunn!
23 Han kom oss ihu i vår ringhet,
                for evig varer hans miskunn!
24 Han frelste oss fra våre fiender,
                for evig varer hans miskunn!
25 Det er han som gir føde til alt som lever,
                for evig varer hans miskunn!
26 Lovpris himmelens Gud,
                for evig varer hans miskunn!

Salme 136 klassifiseres som en lovsang med et liturgisk preg. Den tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i vesper på mandag i uke 4, hvor den blir delt i to deler mellom versene 9 og 10. KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.

Et hallel-litani

Dette er en salme som kan virke litt monoton å lese når refrenget for evig varer hans miskunn! blir gjentatt hele 26 ganger. Det blir imidlertid helt annerledes når den blir brukt slik den er tenkt, for salmen er en liturgisk vekselsang, et litani, til bruk ved jødenes påskefeiring. I Tempelet ble første del av hvert vers sunget eller resitert av en liturgisk forsanger eller et kor, mens hele forsamlingen hver gang ga sin tilslutning med refrenget. Bedt på denne måten blir salme 136 en kollektiv meditasjon over Guds storhet og hans velgjerninger.

Salmen ble for øvrig ikke bare brukt ved de store påskefeiringene i Tempelet. Man mener at den også ble sunget når man i familien eller mindre forsamlinger feiret påskemåltidet. Dette hjelper meg når jeg selv ber denne salmen. Ofte har jeg nemlig for det indre øyet et bilde av en festkledd jødisk familie rundt et pent dekket bord med alt som hører med til påskemåltidet. Jeg vet ikke om det er riktig, men jeg forestiller meg at en i familien – kanskje familiefaren selv – leser eller synger første halvdel av hvert vers mens alle de andre rundt bordet, voksne og barn, svarer med begeistring for evig varer hans miskunn!

Dessuten ba man den ved noen andre, store festdager og som morgenbønn på sabbaten.

Vi har tidligere i teksten støtt på de egyptiske hallel-salmene 113‒118, som var en fast del av ritualet ved påskemåltidet (se kommentaren til salme 113), men salme 136 (store hallel) ‒ ofte sammen med salme 135 ‒ hadde også sin plass ved det samme måltidet, muligens helt til slutt. For oss kristne er det fint å tenke på at denne lovsangen kanskje var den siste Jesus og disiplene ba ved det siste nattverdsmåltidet: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget [Matt 26:30].

Salmen har en klar struktur, den er ikke bare en tilfeldig oppramsing av ulike sider av Guds storhet. For det første har den en innledning [vv 1‒3] og en avslutning [v 26] som på samme måte ber oss forherlige Gud ‒ det er bare i disse fire versene vi finner oppfordringen lovpris. Salmens egentlige budskap er derfor plassert mellom disse to seksjonene. Denne strukturen, som på fagspråket kalles inclusio, gjenfinner vi i flere salmer. Blar vi tilbake, så ser vi at salme 135 også er organisert på den samme måten.

Den midtre delen av salmen gir oss en rekke gode grunner for å lovprise Gud. Først får vi høre at Han alene gjør store under, og størst av alt er Gud skapergjerning, som salmisten minner oss om ved å nevne noen sentrale handlinger [vv 4‒9].

Jahve er imidlertid ikke bare en fjern Skapergud som forblir taus og uvirksom når skapelsen er gjennomført. Nei, han er en nær Gud, for han har utvalgt et folk og sluttet en pakt med det. I resten av salmen nevner salmisten derfor viktige begivenheter i gudsfolkets historie, som viser at Jahve har omsorg for sitt folk: Han ledet folket fra Egypt, gjennom ørkenen og til det lovede land, han beskyttet det mot angrep fra fiender, og han gav dem noe å leve av [vv 10‒25].

For evig varer hans miskunn!

Folket bekrefter altså alt dette ved stadig å gjenta for evig varer hans miskunn! Mange bibeleksperter påpeker imidlertid at denne oversettelsen av refrenget ikke fanger rikdommen i den hebraiske originalteksten. Ordet miskunn får oss nemlig bare til å tenke på en tilgivende Gud, som forbarmer seg over syndige mennesker, men det hebraiske ordet ḥesed uttrykker mye mer. I noen engelskspråklige Bibler blir ordet oversatt med steadfast love, som betyr omtrent «urokkelig kjærlighet». Det er bedre, men fremdeles ikke fullt ut dekkende. Pave Benedikt XVI forklarer begrepet ḥesed slik:

Dette er i virkeligheten et ord som tilhører de begrepene Bibelen bruker for å uttrykke den pakten som er etablert mellom Herren og hans folk. Begrepet forsøker å definere de holdninger som følger av denne forbindelsen: pålitelighet, lojalitet, kjærlighet, og selvfølgelig Guds miskunn. Vi har her et konsist sammendrag som beskriver de dype, personlige bånd som Skaperen har knyttet med sin skapning.
[John Paul II & Benedict XVI 2006:197‒198]

Når vi derfor ber salmens refreng, må vi altså ha i tankene denne rike betydningen.

Noen vil kanskje hevde at denne salmen er litt udatert og lite aktuell for oss kristne, den dreier seg jo om jødefolkets historie i den gamle pakten. Til det kan man innvende at å lovprise Skaperen [vv 4‒9] like viktig for kristne som det var for jødefolket før Kristus. Dessuten har Guds folk en kontinuerlig historie fra den gamle til den nye pakten; vi kristne tilhører gudsfolket og den gammeltestamentlige historien er derfor også en del av vår historie.

Inkarnasjonen, Guds sønns komme, Guds fysiske manifestering i vår jordiske virkelighet, er en del av den helt spesielle omsorgen som ḥesed uttrykker. Vi kristne kan derfor i våre tanker legge til noe som var ukjent for den gammel­testamentlige salmisten da han komponerte salme 136.

Et siste og viktig poeng finner vi mot slutten av salmen, hvor salmeteksten plutselig blir personlig. Det dreier seg ikke bare om folket som kollektiv, for nå henvender salmen seg til hver enkelt av oss [vv 23‒24], Herren gir føde til alt som lever [v 25]. Den gjelder også deg og meg!

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme136

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼