Salme 33 ‒ Salig det folk hvis Gud er Herren

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Rettferdige, juble i Herren,
               oppriktige av hjertet, syng hans pris.
  2 Lov Herren med sitar,
               lovsyng ham til tistrenget harpe.
  3 Syng en ny sang for Herren,
               spill for ham med frydesang.

  4 For Herrens ord er sannhet,
                han er trofast i all sin gjerning.
  5 Han elsker rett og rettferd,
                jorden er full av Herrens miskunn.
  6 Himlene ble skapt ved hans ord,
                all deres hær ved hans ånde.
  7 Han samler havets vann,
                har vannenes dyp i sitt gjemme.
  8 All jorden skjelve for Herren,
                frykt ham alt som lever.
  9 For han taler og det skjer,
                han byder og det står der.

10 Herren omstøter gudløses råd,
                gjør deres tanker til skamme.
11 Herrens råd står fast for evig,
                hans hjertes tanker fra slekt til slekt.
12 Salig det folk hvis Gud er Herren,
                det folk han har utvalgt til sin arv.
13 Herren skuer ned fra himmelen,
                han ser alle menneskebarn.
14 Fra sin høye bolig
                ser han ned på alle som bor på jorden,
15 han som har skapt deres hjerte,
                han som gir akt på deres verk.

16 En konges makt kan ikke frelse,
                helten berges ikke ved sin store kraft.
17 Hesten bringer ingen seier,
                redder ingen, selv med all sin styrke.
18 Herrens øye hviler på dem som frykter ham,
                som bier på hans miskunn,
19 for å fri deres sjel fra døden,
                holde dem i live på nødens dag.

20 Vår sjel venter med lengsel på Herren,
                han er vårt skjold og vårt verge.
21 Vårt hjerte fryder seg i ham,
                hans hellige navn er vår tilflukt.
22 Herre, la din miskunn hvile over oss,
                for vi setter vår lit til deg.

Salme 33 klassifiseres som en lovsang. Den tilhører den første av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på tirsdag i uke 1. KF-TIDEBØNN benytter de første ni versene i laudes på lørdag.

Én eller to salmer?

I forrige kapittel så vi på salme 32Salig den hvis overtredelser er forlatt ‒ og nå er det den neste salmen i Salmenes bok, salme 33, som står for tur. Den forrige var en takksigelsessalme med innslag av visdomsord. Nå dreier det seg om en lovprisningshymne.

Så kan vi spørre: Er det en tilfeldighet at disse to salmene kommer etter hverandre i samlingen? Svaret er: antakelig ikke! Det er nemlig mye som tyder på at redaktørene av de 150 salmene i Salmenes bok grupperte salmene meget bevisst [Daly-Denton 2010]. Og tar vi en titt på salmene 32 og 33, ser vi at den første salmen slutter med et vers som er påfallende likt det første verset i den neste:

Gled dere i Herren, rop av fryd,
                oppriktige av hjertet, bryt ut i jubelsang
[Sal 32:11].

Rettferdige, juble i Herren,
                oppriktige av hjertet, syng hans pris
[Sal 33:1].

Ser vi etter i Bibelen, så vil vi dessuten se at de fleste salmene har en innledende tekst, ofte en forklaring, som sløyfes når salmene brukes i TIDEBØNNENE. I begynnelsen av salme 32 finner vi for eksempel denne teksten: Av David. En læresalme [Sal 32:1a]. Det er derfor litt påfallende at salme 33 ikke har noen slik innledning; det er som om redaktørene av salmeboken vil understreke at denne salmen uten videre kan kobles til den forrige. Noen bilbelforskere hevder faktisk at de to egentlig er én salme, som av en eller annen grunn er delt.

Det er mye som taler for at denne koblingen gir mening, for salme 32 er en takk til Gud som tilgir skylden når vi angrer og bekjenner våre synder. Den ender i en kort lovprisning, som blir videreført i salme 33. Helheten i disse to salmene blir altså: synd, syndens følger, anger, bekjennelse, tilgivelse og lovprisning, først en kort lovprisning i salme 32 og så en lengre i salme 33.

Denne mulige sammenhengen er imidlertid ingen hindring for at vi kan bruke salmene 32 og 33 hver for seg. Det er kanskje derfor de nettopp er skilt fra hverandre. Noen ganger kan det være bra å lese og be dem som en enhet, andre ganger kan vi fokusere på dem enkeltvis. Så har vi altså to ulike tilnærmingsmåter til disse to fine salmene.

Dette spørsmålet ‒ én eller to salmer? ‒ vil vi også støte på andre steder i Salmenes bok. Et typisk eksempel er salmene 42 og 43, som senere i teksten vil bli omtalt som én salme.

En ny sang for Herren

I salme 33 støter vi for første gang på et uttrykk som vi gjenfinner i flere salmer og også andre steder i Bibelen: Syng en ny sang for Herren [v 3]. Uttrykket finnes bl.a. her (mer eller mindre ordrett): Sal 33:3, 40:4, 96:1, 98:1, 144:9 og 149:1; Jes 42:10; Åp 5:9 og 14:3.

Blar vi gjennom noen salme- og bibelkommentarer, oppdager vi raskt at ulike forfattere tolker dette uttrykket på nokså forskjellig måte. Når ekspertene ikke er enige, kan vi selv stå helt fritt til å legge vår personlige tolkning og intensjon inn i denne teksten.

Et annet viktig poeng er at vi antakelig synger ulike «nye sanger» når sammenhengen er forskjellig, uttrykket er selvsagt kontekstavhengig. Derfor kan det være at vi legger et annet innhold i en ny sang for Herren i salme 33 enn når vi støter på uttrykket andre steder.

Litteraturen gir oss mange fine og dype forslag til tolkning av uttrykket en ny sang for Herren. Her skal vi se på tre typiske eksempler. (Litt senere i teksten, i kommentaren til salme 96, står det mer om en ny sang.)

1) En ny situasjon. Når vi opplever en ny tilstand i livet vårt, tar salmen som vi ber, farge av den nye situasjonen, selv om ordene er de samme som vi kanskje har brukt tidligere. I denne forstand kan gjenbruk av en salmetekst være å synge en ny sang for Herren. Det kan for eksempel være aktuelt når vi ber salme 33 som takk og pris etter et skriftemål eller ved en glad begivenhet i livet. Det er dette Brueggemann [1995:22] kaller song of celebration, som han bruker som fellesbetegnelse for takksigelsessalmer og lovprisningshymner. Han skriver:

Lovprisningssangen er en ny sang som blir sunget når en ny virkelighet, en ny skapning, en ny harmoni eller en ny trygghet melder seg. […] Dens stil og retorikk må uttrykke den kvaliteten av overraskelse og nyhet som passer for en slik ny realitet. […] Lovprisningssangene ønsker ikke å ta den bedende bak til den opprinnelige godheten (som i 1 Mos 1:31), men inn i noe nytt som blir gitt akkurat nå.

 2) Gud er alltid ny. Derfor har på en måte den samme salmen alltid noe nytt ved seg:

Invitasjonen til å synge en ny sang for Herren innebærer ikke nødvendigvis at sangen aldri har vært sunget før […] Den oppfordrer menigheten til å uttrykke i sang følelsen av å være grepet på nytt av storheten til og undringen over den Gud de dyrker. Å falle tilbake i det dagligdagse eller en kjedelig rutine ville være, og er ofte, døden for en levende tro. [Davidson 1998:112‒113]

3) En himmelsk sang. I Johannes’ åpenbaring leser vi om det nye Jerusalem ved tidenes ende: Og jeg så en ny himmel og en ny jord. […] Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: […] «Se, jeg gjør alle ting nye.» [Åp 21:1‒3,5] Når alle ting er nye, er selvsagt også sangen ny. Noen tolker uttrykket syng en ny sang for Herren i dette evighetsperspektivet. Pave Johannes Paul [2004:42] gjør det i sin kommentar til salme 33. Brian McNeil skriver i sin fine bok ‒ som faktisk heter En ny sang for Herren:

Lovsangen er menneskets evige bestemmelse. Gud kalte dere fra mørket til lyset for at dere skal forkynne hans storverk (1 Pet 2:9) her på jorden med salmer, lovsanger og åndelige sanger (Kol 3:16). Disse er en forsmak på den egentlig «nye sang» vi skal synge i himmelen: Foran tronen synger de en ny sang, en sang som ingen kunne lære uten de ett hundre og fireførti tusen, de som er frikjøpt fra jorden (Åp 14:3). Når vi altså priser og takker Gud, øver vi oss i det som skal være vår evige glede. [McNeil 1996:100]

En vidtfavnende lovprisning

La oss, etter disse to innledende digresjonene, se på hele salme 33.

Det første vi legger merke til at nesten hele denne salmen bare omtaler Gud. Det er bare i det aller siste verset at salmisten retter sin bønn direkte til Herren.

Salmen har en innledning, hvor salmisten inviterer til lovprisning [vv 1‒3], og en avslutning som uttrykker tillit [vv 20‒22]. Salmen beveger seg fra lovsang til tillit.

Partiet mellom disse to delene svarer på den innledende oppfordringen og presenterer tre gode grunner til å prise Gud ‒ a trilogy of praise, skriver pave Johannes Paul II [2004:42]. At Gud må lovprises og at vi kan ha tillit til ham, går fram av (1) hans skapende aktivitet, (2) hans herredømme over historien og (3) hans kjærlige omsorg for sitt folk.

1) Gud har skapt alt som er til [vv 4‒9]. Med noen korte antydninger minner salmisten oss om at Gud har skapt alt, hele universet. Vi leser at han skilte himmel fra hav og at landjord med levende vesener ble til. Det er nok til at våre tanker går tilbake til den flotte skapelseshymnen helt i begynnelsen av Bibelen. Creatio ex nihilo ‒ «skapelse fra intet», ja, fra intet! ‒ var uttrykket middelalderfilosofene brukte om dette metafysiske storverket. Salmisten sier det slik: For han taler og det skjer, han byder og det står der [v 9]. Mer konsist kan det ikke sies. Skapelsesberetningen slutter slik: Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! [1 Mos 1:31] Så er det da også all grunn til å lovprise Gud for at alt ble til og fortsatt er.

2) Gud er historiens Herre [vv 10‒15]. Deretter vender salmisten oppmerksomheten mot menneskenes samfunn på jorden. Gud har sin evige plan [v 11] som de gudløse ikke forstår [v 10]. Han, som selv ikke tilhører tiden og rommet, vet likevel alt hva som skjer i menneskenes verden [vv 13‒15]. Noen ganger kan det skremme oss, for vi kan ‒ like lite som Kain [1 Mos 4:8‒12] ‒ skjule vår tanker og handlinger for Gud. Andre ganger kan det være en trøst; det kommer vi til i neste avsnitt. Salig det folk hvis Gud er Herren [v 12]. Her har vi enda en grunn til lovprisning.

3) Gud har kjærlig omsorg for sitt folk [vv 16‒19]. Til slutt minner salmisten oss om at Gud ikke er en skaper-Gud som i sitt fjerne domene ‒ helt utenfor menneskenes verden i rom og tid ‒ bare ser ned på det som skjer hos oss. Nei, Gud er oss nær, og han har omsorg for oss, han er aktiv i sitt skaperverk. Salmisten nevner et par eksempler på det. Denne omsorgen kan også uttrykkes slik: Gud er kjærlighet [1 Joh 4:8,16]. En dypere begrunnelse for lovprisning kan neppe tenkes.

Vi forlater derfor denne salmen med trøst og trygghet [vv 21‒22]:

Vårt hjerte fryder seg i ham,
                hans hellige navn er vår tilflukt.
Herre, la din miskunn hvile over oss,
                for vi setter vår lit til deg.

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme33

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼