▲ Forrige kapittel Innhold (meny) Neste kapittel ▼
2 Klapp i hendene, alle folk,
lovsyng Gud med jublende røst.
3 For fryktinngydende er Herren, den Høyeste,
den store konge over hele jorden.
4 Han legger folkeslag under oss,
folkeferd under våre føtter.
5 Gud velger for oss en arvelodd,
Jakobs, hans elskedes glede.
6 Gud stiger opp under jubelrop,
Herren til hornets klang.
7 Syng, ja syng for vår Gud,
syng, ja syng for vår konge.
8 For Herren er all jordens konge,
syng for Gud med fryd.
9 Gud hersker over alle folk,
sitter på sin hellighets trone.
10 Folkenes fyrster samles
med folket som tilhører Abrahams Gud.
Ham tilhører jordens konger,
høyt er han opphøyet.
Salme 47 klassifiseres som en lovsang; noen tilføyer at det er en salme til Jahves tronsetting (i Himmelen, se kommentaren til salme 93). Den tilhører den andre av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)
TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på onsdag i uke 1. I katolsk liturgi brukes salmen også under prosesjonen på palmesøndag og på Kristi himmelfart, både i andre vesper og som responsoriesalme i messen. KF-TIDEBØNN benytter den ikke i ukens laudes eller vesper.
Gud er «konge»
Dette er en salme som antakelig ble brukt i tempelliturgien for å feire at Gud er «konge». Salmen oppfordrer oss til å klappe i hendene [v 2] og hele seks ganger til å synge hans pris [vv 2,7‒8], og den nevner lyden av blåseinstrumenter [v 6]. Alt dette hørte med i liturgien i Tempelet.
Ovenfor ble ordet «konge» plassert i anførselstegn, for å markere at her blir ordet brukt i en spesiell betydning. Vi vet hva en konge er. Selv om vi i Norge i dag har et konstitusjonelt monarki ‒ hvor kongen i hovedsak bare har representative og seremonielle funksjoner ‒ vet vi at mange konger i historien har hatt stor økonomisk, politisk og militær makt, men Gud er selvsagt ikke konge på samme måten som kongen i verdslige monarkier.
Imidlertid gir begrepet «konge» oss assosiasjoner til noe svært opphøyet og glansfullt, til en person med stor makt, og mentalt kan vi utvide dette perspektivet til noe absolutt. På denne måten får vi en anelse om noe som karakteriserer Gud.
Thomas Aquinas og andre middelalderfilosofer ville ha sagt at i denne forstand er «konge» et analogt begrep, som er noe mer enn en poetisk metafor. Å si at Gud er konge er nemlig både galt og riktig på samme tid. Det er galt fordi Gud ikke er konge akkurat på samme måte som jordiske konger er det. Imidlertid er det riktig i den forstand at det jordiske kongebegrepet kan gi oss meningsfulle assosiasjoner om Guds vesen, en slags ekstrapolering fra det menneskelige og begrensede til det guddommelige og transcendente [Solberg 2010:15‒29]. Vi kommer tilbake til dette i kommentaren til salme 93.
Etter denne litt filosofiske innledningen kan vi spørre «over hvem er Gud konge?» Salmen gir oss tre svar, og vi kan tilføye et fjerde.
1) Himmelsk konge: For det første er Jahve jødefolkets himmelske konge. Det ser vi i det midtre av salmens tre avsnitt [vv 4‒6]. Der står det at Gud gir sitt utvalgte folk et land som arv og herredømme over andre folk. Det er i grunnen en ganske pretensiøs påstand, for Israel var et ganske lite folk blant mye større og mektigere naboer.
2) Konge over alle folk: Salmisten forkynner imidlertid også at Jahve er konge over alle folk, han er den absolutte konge over all jorden. Det ser vi i salmens første og avsluttende deler [vv 2‒3,7‒10]. Men, vil kanskje noen spørre, henviser ikke folket som tilhører Abrahams Gud [v 10] bare til jødene? Nei, hevder ekspertene og minner om det som ble sagt da Gud kalte Abram (Abraham): I deg skal alle slekter på jorden velsignes [1 Mos 12:3].
3) Konge over alle guder: Israelittene var omgitt av folk som dyrket andre guder, men Jahve er konge over alle guder. Over «alle guder», er det flere? Nei, men utviklingen til tro på den ene Gud, til absolutt monoteisme, var en gradvis prosess i folkets historie, og i perioder var folket til og med fristet til frafall fra den ene Jahve. Herren, den Høyeste [v 3], skriver salmisten, og det kan muligens tolkes ut fra en polyteistisk samtid, altså som den høyeste Gud blant flere guder. Andre salmer sier det ganske uttrykkelig: For Herren er en stor Gud, en stor konge over alle guder [Sal 95:3]. Jødefolket endte etter hvert opp med å tro at det bare finnes én Gud. Det er en tro vi kristne deler, så når salmene forteller oss at Jahve er større enn alle guder, assosierer vi selvsagt at han er den ene Gud og at «gudene» (med liten «g») er avguder, idoler. (Det står mer om dette i salmene 29 og 86.)
4) Konge over hele universet: Til disse tre svarene kan vi tilføye et fjerde: Gud er konge over hele Universet. Bakgrunnen er selvsagt jødefolkets og vår tro på at Gud har skapt og regjerer over alt som er til. Vi tror på Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord [Apg 17:24].
Den opphøyde Gud
To steder i salmen blir vi fortalt om en bevegelse oppover: Gud stiger opp under jubelrop [v 6] og høyt er han opphøyet [v 10]. Hva kan nå det bety? Kan den allestedsnærværende og ulegemlige Gud bevege seg fysisk oppover?
Mange har spekulert over hva salmisten kan ha ment med disse ordene. Kanskje var det bare en poetisk metafor som har sin bakgrunn i at en konge stiger opp på sin trone for å sitte hevet over folket han hersker over, for der å motta folkets akklamasjon.
Andre har lurt på om disse ordene om oppstigning henviser til en liturgisk prosesjon hvor paktkisten ‒ det fysiske symbolet på Guds nærvær i Jerusalem ‒ ble båret opp på tempelhøyden. Selv om det ikke dreier seg om en egentlig parallell, er det fint å merke seg at katolsk liturgi også bruker salme 47 i en prosesjon, nemlig den som går mot kirken før messen på palmesøndag. Det står mer om det i kommentaren til salme 24.
Den kristne tradisjonen har helt fra begynnelsen tolket salmens oppstigning bokstavelig, som en gammeltestamentlig profeti om Kristi oppstandelse fra de døde og himmelfart. I så fall er kongen i denne salmen en type på Kristus (navnet betyr den «salvede»). Han har steget høyt opp over alle himler [Ef 4:10], og der sitter han på sin hellighets trone [v 9] som konge og regjerer over alt og alle:
Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet over alle navn.
I Jesu navn skal derfor
hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære! [Fil 2:9‒11]
At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt. [Ef 4:9‒10]
Men Lammet er herrenes herre og kongenes konge og skal seire over dem sammen med sine, de kalte og utvalgte og trofaste [Åp 17:14].
Salmens ord om oppstigning og opphøyethet er grunnen til den brukes i messens liturgien på Kristi himmelfart. Kirken har funnet at salmeteksten passer bra til denne festen, i både messen og tidebønnene (vesper II).
La oss til slutte merke oss at salmen også sier at Gud legger folkeslag under oss, folkeferd under våre føtter [v 4]. Det høres militært ut, men det er mulig for oss å be verset i lys av Jesu misjonsbefaling:
Da trådte Jesus fram og talte til dem:
«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden.
Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler:
Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn
og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.
Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
[Matt 28:18‒20]
#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme47
Lytt til hans røst i dag 