Salme 90 – Fra evighet til evighet er du, Gud

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Herre, du har vært oss en bolig
                fra slekt til slekt,
  2 Før fjellene ble til, før jorden og jorderiket ble født,
                fra evighet til evighet er du.

  3 Du byr mennesket vende tilbake til støv og sier:
                «Vend tilbake, menneskebarn.»
  4 For tusen år er i dine øyne som én dag,
                som dagen i går og som en nattevakt.
  5 Du skyller dem bort som en drøm om morgenen,
                de er som det groende gress.
  6 Det gror og blomstrer en morgen,
                innen aftenen er det vissent og tørt.

  7 Vi blir oppslukt av din vrede,
                din harme slår oss med skrekk.
  8 Våre misgjerninger holder du deg for øye,
                vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
  9 Alle våre dager svinner under din vrede,
                årene går som et pust.
10 Sytti år er vår levetid,
                åtti for den sterke.
     Men de er fulle av møye og tomhet,
                forsvinner hastig og vi med dem.
11 Hvem har kjent styrken av din vrede,
                hvem frykter din harmes glød?

12 Lær oss å telle våre dager
                for å vinne hjertets visdom.
13 Herre, kom! Hvor lenge vil du drøye?
                Ha medynk med dine tjenere.
14 Mett oss med din miskunn ved daggry
                og vi skal juble alle våre dager.
15 Vend straffens dager til glede
                og alle ulykkens år.
16 La dine tjenere se din gjerning,
                din herlighet stråle over våre barn.
17 Herre, la din miskunn hvile over oss,
                styrk våre henders gjerning.

Mange klassifiserer salme 90 som blandet, delvis lovsang og delvis klagesalme; andre hevder at den er en kollektiv klagesalme. Salmen tilhører den fjerde av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Bibelforskerne har klødd seg litt i hodet over innledningen til første vers: En bønn av gudsmannen Moses (utelatt i TIDEBØNNENE). Salme 90 er nemlig den eneste av de 150 salmene som tilskrives Moses. Dessuten bærer teksten preg av å være skrevet, eller i det minste redigert, etter hjemkomsten fra eksilet i Babylon. Etter å ha konsultert en rekke bøker om hva som skrives om dette, er konklusjonen klar: Ekspertene er ikke enige hvorfor dette skulle være en bønn av Moses.

TIDEBØNNENE bruker denne salmen i laudes på mandag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter den i laudes på torsdag.

Salme 90 er en perle, både på grunn av sin poetiske styrke og fordi den lodder så dypt.

Salmens umiddelbare budskap

Salmen har fire ledd.

1) Den første delen [vv 1‒2] er en kort hymne om den evige Gud: fra evighet til evighet er du. Akkurat dette sitatet er litt paradoksalt, for når Gud er evig er det ikke noe fra og til i hans eksistens, men det er et fint poetisk uttrykk for at før vår timelige verden ble til, er han, og når vår verden har opphørt å være, så er han også.

2) Så kommer en klage [vv 3‒6] hvor salmisten setter menneskelivets flyktighet i kontrast til den stabile Gud, som vi møtte i de to første versene. Menneskets lodd er døden – til støv skal du vende tilbake [1 Mos 3:19]:

Du byr mennesket vende tilbake til støv […]
Det gror og blomstrer en morgen, innen aftenen er det vissent og tørt. [vv 3,6]

3) Den neste delen [vv 7‒11] er også en klage. Mennesket er sårbart og livet begrenset på grunn av Guds vrede over menneskets synd:

Våre misgjerninger holder du deg for øye […]
Alle våre dager svinner under din vrede. [vv 8‒9]

4) Salmen avslutter med en bønn [vv 12‒17]. Livets flyktighet gjør tanken på synden og døden svært truende. Vi trenger derfor Guds hjelp til omvendelse før det er for sent, og vi ber om hans miskunn:

Lær oss å telle våre dager for å vinne hjertets visdom.
Herre, kom! Hvor lenge vil du drøye? Ha medynk med dine tjenere.
[vv 12‒13]

Salmen er alvorlig, enkel og poetisk, og det er neppe vanskelig å gjøre den til en personlig bønn for oss selv, og i tråd med salmistens intensjon kan vi også be den for kollektivet: familien, samfunnet, kirken, …

Tidens og evighetens mysterium

Denne fine og dype salmen har imidlertid også et annet innhold. Det dreier seg om relasjonen mellom tid og evighet, et problem som teologer og filosofer har balet med gjennom mange århundrer. Det er hovedemnet i min bok Klokke & katedral – Tanker om tid og evighet [Solberg 2010], hvor også salme 90 blir drøftet.

Det overraskende er hvor dypt salmisten lodder, selv om han i sin tid neppe hadde et utviklet, tankemessig begrepsapparat for tid og evighet. Det kom på et senere tidspunkt da kristne tenkere fikk kjennskap til gresk filosofi. Vi får tro at salmedikteren skrev ut fra en dyp intuisjon. Det kan vi også formulere på en annen måte, for vi tror jo at Bibelen inneholder Gud ord til oss: Forfatteren var inspirert.

Ingen annen salme uttrykker nemlig så klart tidens og evighetens mysterium. La oss derfor se litt nærmere på dette aspektet, som salmisten bare antyder i poetisk form.

Ifølge det tradisjonelle synet i kristen teologi lever mennesket i tidens verden, mens Guds domene er den tidløse evigheten. Dette uttrykker salmene med et paradoks:

For tusen år er i dine øyne som én dag [v 4].

Apostelen Peter uttrykker paradokset enda sterkere ved å spinne videre på det samme salmeverset:

For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag [2 Pet 3:8].

Dette er neppe bare en poetisk overdrivelse. Det er en måte å uttrykke noe som er vanskelig å forstå for oss mennesker, som ikke har noen umiddelbar opplevelse av hva evighet er.

Menneskelivet utfolder seg i den dynamiske tiden: årene går som et pust [v 9]. Tiden oppleves som en strøm hvor vi lever i nåtiden, ikke i et stillestående presens, men i en nåtid som i samme øyeblikk blir til fortid; og foran oss har vi en ukjent fremtid, som uavlatelig liksom strømmer inn i nye nåtidsøyeblikk.

For Gud er det helt annerledes. Han er tilhører ikke tidens strøm; han er «hevet over» eller «utenfor» tiden, for å bruke romlige bilder. Hos ham er det ikke noen fortid eller fremtid, alt er nåtid. Dette uttrykker salmen slik:

Før fjellene ble til, før jorden og jorderiket ble født, fra evighet til evighet er du [v 2].

Akkurat dette er vanskelig for oss å fatte, men Gud er, hans tilstand er nåtid, et evig presens. Mange teologer minner oss om at da Gud åpenbarte seg for Moses i den brennende busken, fikk Moses vite hans navn, Jahve, som mange oversetter med «jeg er»:

Gud svarte Moses: «Jeg er har sendt meg til dere. […] Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.» [2 Mos 3:14–15]

 Augustin uttrykker det slik: i evigheten går intet forbi, alt er presens [Confessiones XI:11]. Boëthius, en filosof ved begynnelsen av middelalderen, uttrykte det på en lignende måte: Han sier at evigheten er et nunc permanens, «vedvarende nå», mens vår jordiske tid er en strøm med et nunc quasi currens, «nå som liksom løper», som løper mot en fremtid og etterlater fortiden.

Pave Benedikt XVI – eller kanskje det var mens «bare» var kardinal Ratzinger, jeg husker ikke hvor jeg leste det – skrev at hvis ikke evigheten hadde vært et vedvarende nå, men bare en uendelig lang tid, så hadde han kjedet seg i den himmelske tilværelsen etter døden. Han mener antakelig at saligheten er en lykkelig tilstand og ikke et langvarig hendelsesforløp.

I denne dyptloddende salmen finner vi altså to perspektiver, og først når vi ser dem samlet, griper vi salmens budskap. Den ene synsvinkelen dreier seg om synd og død sett i lys av menneskelivets angstskapende flyktighet. Vi trenger derfor noe stabilt som kan gi oss trygghet. Det er det salmen minner oss om med den andre synsvinkelen: Den evige Gud viser medynk.

Det kristne håp innebærer blant annet at vi er lovet et evig liv. Hva det innebærer er riktignok foreløpig skjult for oss:

Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er. [1 Joh 3:2]

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme90

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼