▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼

  1 Lovet være Herren, min klippe,
                han lærer mine hender å stride,
                mine fingre å slåss.
  2 Han er min miskunn og min festning,
                mitt vern og min redningsmann.
     Han er mitt skjold og mitt håp,
                han gir meg seier over alle folk.
  3 Herre, hva er et menneske at du kjennes ved det,
                et menneskebarn at du akter på ham?
  4 Menneskets liv er som vindens pust,
                dets dager som svinnende skygger.
  5 Herre, senk din himmel, stig ned,
                rør ved fjellene så de står i røk.
  6 Slyng lynene ut, spred fiendens flokk,
                skyt dine piler og slå dem med skrekk.
  7 Rekk ut din hånd fra det høye og frels meg,
                fri meg fra vannenes dyp, fra fremmedes vold,
  8 fra alle som taler løgn med sin munn,
                og øver svik med sin høyre hånd.

(Heretter kommer del 2 av salmen.)

  9 En ny sang vil jeg synge for deg, å Gud,
                spille for deg på tistrenget harpe.
10 Du som gir kongene seier, redder David, din tjener,
                fri meg fra det onde sverd.
11 Frels meg fra fremmedes vold,
                fra alle som taler løgn med sin munn
                og øver svik med sin høyre hånd.
12 Våre sønner er lik planter
                høyvokste i ungdommens år.
     Våre døtre er som søyler,
                skåret ut til et palass.
13 Se våre forrådskamre,
                de bugner av all slags grøde.
     Se, vårt småfe øker i tusentall,
                titusener på våre marker;
14             våre okser er velfødde.
     Her faller ingen gjerder ned og ingen rømmer ut,
                intet anskrik lyder på våre gater.
15 Salig det folk som har det slik,
                salig det folk hvis Gud er Herren.

Salme 144 klassifiseres som en kongesalme (se kommentarene til salmene 45 og 72). Noen påpeker at den første delen også har trekk av en klagesalme. Den tilhører den siste av Salmenes boks fem «bøker». (Se mer om typer og gruppering av salmene i Kaos eller orden.)

Salmen tilskrives David (ifølge en overskrift som er utelatt i TIDEBØNNENE): Av David. Den tradisjonelle bibeloversettelsen til latin [Vulgata] og den gamle oversettelsen til gresk [Septuaginta] har en mer detaljert overskrift: Av David mot Goliat. Se kommentaren til salme 138 for en omtale av dette angivelige forfatterskapet.

TIDEBØNNENE har delt salme 144 mellom versene 8 og 9; begge delene brukes i vesper på torsdag i uke 4; i tillegg brukes den første delen av salmen i laudes på tirsdag i uke 4. KF-TIDEBØNN benytter ikke salme 144 i ukens laudes eller vesper.

En messiansk tolkning

Salme 144 er en kongesalme som, i likhet med flere av de andre kongesalmene, ble skrevet i en periode av jødefolkets historie hvor det å ha en konge, tilhørte fortiden. De bibelkyndige forteller oss nemlig at både språk og bibelske referanser i salmen viser at den ble skrevet etter hjemkomsten fra det babylonske eksilet.

De samme ekspertene er imidlertid nokså uenige om hvordan salmistens tekst skal tolkes.

I denne kommentaren lar vi oss inspirere av dem som mener at salmen har messianske undertoner. Denne tolkningen er den vanlige i den gamle kristne tradisjonen, som oftest tolker salmen i lys av Kristi komme og hans frelsesgjerning [Deissler 1968:297‒301, Brueggemann & Bellinger 2014:598‒602 og John Paul II & Benedict XVI 2006:225‒231].

Leser vi for eksempel på Augustins kommentar til salme 144, ser vi at han ser på den som en profeti; salmens konge er Kristus, enkelt og greit. Han tolker vers etter vers og ord for ord som om de var skrevet om Jesus Kristus. Selv om moderne bibeleksperter nok ryster litt oppgitt på hodet over en slik eksegese, må det likevel innrømmes at Augustin kommer med mange tanker som er inspirerende for vårt trosliv. Å referere Augustins lange kommentar ‒ egentlig en «preken for folket» ‒ ville imidlertid sprenge rammen for dette kapitlet. Her kommer en enklere tilnærming til salmeteksten.

Det kan se ut som om det er en konges røst vi hører i salmen, en konge som synes å presentere seg selv som David ‒ Du som gir kongene seier, redder David, din tjener [v 10] ‒ men, som nevnt, var kongetiden over. Derfor kan det se ut som om salmisten legger ordene i munnen på en ønsket fremtidig konge, som tar opp igjen arven fra det davidiske dynastiet. I den forstand uttrykker salmen et messiansk håp.

Denne fremtidige kongen lovpriser Gud og uttrykker sin tillit til ham med en rekke ord som formidler styrke og trygghet [vv 1‒2]: klippe, festning, vern, redningsmann og skjold. I motsetning til denne sterke Gud er mennesket ‒ og underforstått kongen selv også ‒ ubetydelig og flyktig; det er nesten rart at Gud kan interessere seg for ham [vv 3‒4]. Men kongen har tiltro til Gud; kongen ber med noen dramatiske uttrykk om Guds hjelp og takker ham som om hjelpen allerede var et faktum [vv 5‒11]. Så beskriver han den tilstanden av fred og velferd som råder når Gud hjelper og gir kongen styrke [vv 12‒14]. Konklusjonen blir derfor: Salig det folk som har det slik, salig det folk hvis Gud er Herren [v 15].

Vi lar Kristus være salmens subjekt

Nå, som vi har et helhetsbilde av salmen, kan vi fokusere på noen viktige motiver.

Vi kan kanskje bli støtt av salmens militære språk. Innledningsvis priser kongen Gud som gjør ham til en dyktig kriger og gir ham seier over alle folk [vv 1,2b], og litt senere ber han om Guds hjelp til å spre fiendens flokk og slå dem med skrekk [v 6]. Hvis vi leser teksten i lys av den gamle kristne tradisjonen, som ser på Kristus som oppfyllelsen av salmens messianske håp, kan det være vanskelig å forene dette voldsspråket med Jesu ord:

Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere. Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også. Om noen tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. [Luk 6:27‒29]

Denne motsetningen er et resultat av en endring i synet på Messias ved overgangen fra den gamle til den nye pakten. Det messianske håpet vokste først fram i de senere århundrene før Kristi komme, og for den tids jøder dreide håpet seg om en kommende leder som med makt kunne frigjøre folket. Det står mer om Messias-forventningen og Kristus som dens oppfyllelse i salmene 20 og 110.

Kristus ‒ som åpenbart så på seg selv som den lovede Messias [bl.a. Matt 16:16‒17,20] ‒ hadde imidlertid en annen motstander: Han brøt det ondes makt og frelste folk fra syndens følger. Derfor må det være helt legitimt om vi leser salmes voldsspråk som metaforer for alle de onde kreftene som truer det gode, både i det enkelte menneske og i samfunnet, alt det som truer kjærlighetens rike.

I dette perspektivet har det messianske håpet for kristne også en endetidsdimensjon. Derfor kan den siste delen av salmen, som beskriver fredens og velferdens rike [vv 12‒15] leses som en metafor for den paradisiske tilstanden som er lovet oss.

Ber man salmen på denne måten, i lys av Jesus Kristus, er det to vers som får en spesiell betydning:

Herre, senk din himmel, stig ned [v 5a].
Rekk ut din hånd fra det høye og frels meg [v 7].

De kan leses som vakre uttrykk for Kristi komme, Guds sønns inkarnasjon:

For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske. [Trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel]

Uttrykket senk din himmel, stig ned kan også lede tankene mot Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Leser vi salme 144 ut fra en kristen bakgrunn, kan salme 144 ‒ uten at vi gjør vold på teksten ‒ bli en rik bønn om håp og tillit til Gud. Da blir den som en utvidelse av bønnen i Fader vår: Komme ditt rike [Matt 6:10; fra Bibelen 1930].

#TideBønn #SalmenesBok #salmer #bønn #typologi #eisegese #eisegesis #salme144

▲ Forrige kapittel   Innhold (meny)   Neste kapittel ▼